Rigmor Andersen Eide (KrF): Vil statsråden gjennomgå avfallsforskriften på nytt for å sikre en fremtidsrettet, miljøvennlig og konkurransedyktig norsk avfallshåndtering?
Begrunnelse
ESA har etter en klage fra Norsk Industri ment at Norges praktisering av selvkostregelverket kan være i strid med statsstøtteregulativet. ESA har på grunnlag av dette pålagt Norge å endre sitt regelverk og/eller praktisering av dette. Hovedspørsmålet er knyttet til hvordan faste kostnader skal dekkes inn i behandlingsanlegg mv som tar imot både husholdningsavfall (etter selvkost) og næringsavfall (på markedsmessige vilkår).
Med begrunnelse i regler om ulovlig statsstøtte, vil en etter den nye avfallsforskriften måtte fordele kostnadene sine likt mellom husholdnings- og næringsmarkedet. I dag har selskapene på grunn av ledig kapasitet kunnet føre en lavere andel av felleskostnadene til næringskundene, så lenge de ikke bryter konkurransereglene om rovprising.
Statsråden har flere ganger uttalt at ESA tvinger Norge til å ta samme pris på husholdnings- og næringsavfall. Andre hevder det motsatte, nemlig at ESA gir Norge et betydelig handlingsrom.
Prof. dr. juris Erling Hjelmeng (Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo) påpeker at ”det nasjonale handlingsrommet er langt videre enn det Miljødirektoratet har gitt uttrykk for.» Heller ikke Miljødirektoratet utelukker at det kan tenkes andre mekanismer for kostnadsallokering som er i tråd med EU/EØS-rettspraksis.
Dagens praksis tar som utgangspunkt at man allerede har bygd opp en kapasitet som uten næringsavfall betyr store økonomiske utfordringer. Beslutningene om å bygge opp behandlingskapasitet, både forbrenning og biogass, ble i sin tid tatt for å sikre en langsiktig og god løsning for kommunene. Så er det jo paradoksalt at mens man i stedet for å håndtere dette avfallet i Norge, kanskje må se seg nødt til å transportere det til Sverige med de transportutfordringer på miljøsiden som det innebærer.
Det er lite fremtidsrettet og kostnadseffektiv samfunnsplanlegging å bygge kun for dagens behov. Innen annen kommunal infrastruktur er det vanlig å planlegge flere tiår fremover, samtidig som kostnadene belastes dagens gebyrer. For å utnytte anlegg fullt ut i påvente av forventet vekst både i avfallsmengder og folketall, må kommunene få beholde retten til å utnytte restkapasiteten uten å fullfordele alle faste kostnader.