Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:253 (2014-2015)
Innlevert: 21.11.2014
Sendt: 24.11.2014
Besvart: 01.12.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Norsk gynekologisk forening har i sitt høringsinnspill til endring av abortforskriften vist til at innskjerping av retten til senabort til 22 uker er i strid med abortloven. De viser til at en sikkerhetsmargin på en uke før forskning og nyfødtavdeling finner noe form for overleving er i strid med lovteksten og et angrep på spesielt sårbare kvinner.
Vil ministeren sørge for at Stortinget får til behandling rammene og praktisering av senaborter?

Begrunnelse

Abortloven skal verne om både kvinners og fosteret sine rettigheter. Fosteret sine rettigheter øker gjennom svangerskapet, og etter 18. uke skal det være svært tungtveiende grunner til å innvilge abort. I loven står det "Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis". Abortforskriften fra 2001 definerer "levedyktig" som levedyktig med avansert medisinsk behandling.
Helsedirektoratet presiserer at levedyktighet skal være en konkret vurdering i hver enkelt sak, og hvert enkelt foster. Det finnes ikke noe gitt gestasjonslengde der alle foster oppnår levedyktighet samtidig. Det er individuelle forskjeller. Dette har man tatt konsekvenser av med 12-ukers-grensen for selvbestemt abort, ved at man aksepterer en biologisk spredning på +4-6 dager. Gjeldende forskning finner ingen overleving før 23 fullgåtte uker og få før uke 24. Ingen norske nyfødtavdelinger starter intensivbehandling for foster født før 23 svangerskapsuker. Loven sier "grunn til å anta at fosteret er levedyktig" og ikke "en minste mulighet for at fosteret er levedyktig". Juridisk betyr det at det må være mer sannsynlig at fosteret vill overleve enn ikke, dersom det skulle bli forløst på tidspunktet abort vurderes. En sikkerhetsmargin på en uke mener derfor Norsk gynekologisk forening er i strid med loven.
Det er ulike grunner til at kvinner oppsøker helsevesenet sent med ønske om å ta abort. Kvinner som lever med rus, har psykiske sykdommer, lever i vanskelige sosiale situasjoner og/eller har vært utsatt for overgrep, enten i fortid eller i det aktuelle tidspunkt har en økende risiko for å erkjenne svangerskapet sent. De har ofte en økt evne til å undertrykke kroppslige forandringer og har uregelmessige menstruasjoner. Dette er spesielt sårbare kvinner. Det er viktig å ivareta både foster og kvinnene, men vi må sikre at en ikke fratar kvinner viktige rettigheter de har i følge loven, ved å innskjerpe reglene gjennom en forskrift.
Det er bare et fåtall senaborter som blir utført etter uke 18 (rapport om svangerskapsavbrudd for 2013). Hver og en av disse har en unik historie.
I henhold til Grunnloven er det Stortinget som er lovgiver og regjeringen kan ikke gå utover lovene.
Senaborter reiser krevende etiske spørsmål om livets begynnelse og bør derfor behandles politisk. At lovens yttergrense for abort krever en medisinsk faglig vurdering, har tidligere vært kritisert fordi det åpner for forskjellsbehandling. Blant annet foreslo Voll-utvalget tidlig på 90-tallet at det skulle settes en absolutt grense ved 21 uker. Dette ble avvist av Stortinget. Det er Stortinget som gir lovene, regjeringen er den utøvende makt og må drive sin politikk innenfor rammene satt av lovgiver. Det er derfor Stortinget som må vurdere om regelen for senabort skal endres.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Som kjent regulerer abortloven § 2 adgangen til svangerskapsavbrudd. Før utgangen av tolvte svangerskapsuke er det kvinnen selv som tar avgjørelsen om svangerskapsavbrudd. Etter tolvte uke kan svangerskapsavbrudd skje dersom visse lovfestede vilkår er oppfylt. Avgjørelsen tas i slike tilfeller av en primærnemnd ved det enkelte sykehus.
Et svangerskap kan ikke avbrytes etter utgangen av 18. svangerskapsuke, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Videre går det en absolutt grense for innvilgelse av abort ”når det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig.” I Ot. prp. nr. 53 (1977-78) side 10 beskrives dette som tidspunktet ”da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede.” Abortforskriften § 18 regulerer nærmere når det er ”grunn til å anta at fosteret er levedyktig”. Det skal tas hensyn til om fosteret vil være levedyktig ved bruk av eksisterende muligheter for behandling, herunder intensivbehandling.
Hvor grensen går for når et foster kan anses som ”levedyktig” vil endre seg i tråd med den medisinske og teknologiske utviklingen. Siden abortloven ble vedtatt i 1975, har grensen for levedyktighet flyttet seg fra 24-28 uker og nedover. I merknadene til abortforskriften § 18 uttales det at ”et foster normalt må ansees å være levedyktig rundt utgangen av 22. svangerskapsuke”. Grensen ved fullgåtte 22 uker (21 uker+6 dager) gjelder ikke dersom særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Videre kan et svangerskap alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10.
Våren 2012 fant Helsedirektoratet det nødvendig å presisere innholdet i abortloven § 2 siste ledd og abortforskriften § 18 som forbyr abort når det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig. Bakgrunnen var at den sentrale abortklagenemnda i enkelte tilfeller hadde innvilget abort etter 22. svangerskapsuke (21+6).
Direktoratet uttalte at grensen for sene aborter går ved fullgåtte 22 uker (21+6). Etter dette kunne abort bare innvilges dersom fosteret har en tilstand som er uforenelig med liv eller dersom svangerskapet medfører en overhengende fare for kvinnens liv eller helse. Direktoratet viste til at abortlovgivningen skal balansere kvinnens og fosterets rettsvern. Fosterets rettsvern øker jo lenger ut i svangerskapet det er kommet. Dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig, ville heller ikke sterke sosiale grunner som for eksempel at graviditeten er et resultat av en kriminell handling, gi grunnlag for abort.
Helse- og omsorgsdepartementet ga våren 2012 Helsedirektoratet i oppdrag å nedsette en uavhengig, faglig ekspertgruppe som skulle gjennomgå regelverket og praksis knyttet til senaborter. Ekspertgruppen avga sin rapport 8. april 2013. Rapporten pekte bl.a. på at det er vanskelig for abortnemndene å gjøre en individuell vurdering av når det enkelte foster vil være levedyktig og avgjøre hva som er den øvre grensen for å innvilge abort i det enkelte tilfelle. Flertallet i gruppen foreslo derfor at det bør gå frem av abortforskriften at levedyktighet uansett inntrer når fosteret er 22 fullgåtte svangerskapsuker. Et medlem foreslo at grensen skal gå ved utgangen av 21. uke.
På denne bakgrunn utarbeidet Helse- og omsorgsdepartementet utkast til forskriftsendring som presiserer gjeldende yttergrense for når abort kan innvilges i forbindelse med vurdering av fosterets levedyktighet. Forslaget til presisering i abortforskriften § 18 siste ledd lyder:
Dersom det ikke er særlige forhold ved fosteret som tilsier noe annet, skal et foster antas å være levedyktig etter 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager). Forslaget har vært på alminnelig høring, men er så langt ikke vedtatt.
Det er verdt å merke seg at forskriftsendringen første gang ble varslet under den forrige regjeringen. Jeg viser til oppdragsbrev til Helsedirektoratet av 24. september 2013 der direktoratet blir bedt om å følge opp mange av de andre punktene i ekspertgruppens anbefalinger. I brevet uttaler departementet at det tas sikte på å ”sende forslag til nødvendige forskriftsendringer på offentlig høring…” og at endringene ville ”innebære en forskriftsfesting av dagens rettstilstand med 22 fullgåtte svangerskapsuker som en grense for når fosteret anses levedyktig.”
Forskriftsendringen tydeliggjør hva som skal til for at det er ”grunn til å anta at fosteret er levedyktig”, jf. abortloven § 2 siste ledd. Forskriften har hjemmel i abortloven § 12 som gir Kongen myndighet til å gi nærmere forskrifter om gjennomføring av loven.
Det vises til at det er en mulighet for at foster etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21+6) kan være levedyktig. Etter departementets vurdering tilsier formuleringen i abortloven § 2 siste ledd, ”grunn til å anta”, og hensynet til fosterets økende rettsvern, at det ikke er grunnlag for å tillate abort dersom det kan være en mulighet for at fosteret er levedyktig. Det vises til Ot. prp. nr. 53 (1977-78) side 9 og 10 hvor det bl.a. uttales:

”Departementet vil bemerke at det ikke kan herske tvil om at vi i løpet av de siste årtier har fått en voksende opinion i befolkningen som hevder at moren må få full rett til selv å avgjøre hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap, i hvert fall i de tidlige faser av graviditeten. Mot dette syn står den oppfatning at fosteret må gis en mer ubetinget beskyttelse.
Denne konflikt er et av kjernepunktene i abortspørsmålet. Kvinnens rett til selv å treffe den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd er uforenlig med et absolutt rettslig vern for fosteret.
Den løsning departementet finner som det beste er å gi fosteret en gradvis økende rettslig garantert beskyttelse. Fosterets krav på beskyttelse øker i takt med dets biologiske modning, d.v.s. i takt med svangerskapets varighet. Under svangerskapets tidlige faser er det moren som treffer den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd.
Deretter legges avgjørelsen til en nemnd i samråd med kvinnen. Senere nås et tidspunkt da svangerskapsavbrudd ikke lenger er tillatt. Dette er anslagsvis satt til omkring 25. svangerskapsuke, da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede.”

Som kjent ble abortloven fra 1975 endret i 1978 i forbindelse med innføring av selvbestemt abort. Abortloven § 2 ble i sin helhet vedtatt på nytt av Stortinget. Selv om siste ledd i § 2, som bl.a. omhandler levedyktighetsbegrepet, i sin ordlyd ikke ble endret, mener departementet at uttalelsene i odelstingsproposisjonen fra 1977-78 er en relevant rettskilde for vurdering av levedyktighet.
I Sverige gis det i dag behandling til foster som blir forløst ved 22-23 svangerskapsuker og studier viser en svært varierende overlevelsesrate for tidlig fødte i dette stadiet. Departementet legger til grunn at det finnes flere eksempler på at tidlig fødte etter fullgåtte 22 uker (21+6) er levedyktige ved hjelp av intensiv behandling.
Departementet viser også til at praksis i Norge er å forsøke å redde barn som blir født etter fullgåtte 23 uker. Det må tas høyde for at fastsettelse av svangerskapets lengde innebærer en viss feilmargin. For eksempel kan et foster som antas å være 22 uker i realiteten være 23 uker.
Abort etter fullgåtte 22 uker (21+6) vil med andre ord innebære en mulighet for at fosteret er levedyktig. Fosteret skal i slike tilfeller ha full rettslig beskyttelse med mindre særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Videre kan et svangerskap som nevnt alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10. Departementet finner grunn til å presisere dette i forskriften for å sikre at regelverket blir praktisert riktig av abortnemndene. Forskriften åpner også for at levedyktighetsgrensen kan settes lavere enn 22 uker, enten etter en konkret vurdering av det aktuelle fosteret eller fordi levedyktigheten i fremtiden kan komme til å inntre tidligere på grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen.
Den foreslåtte presiseringen av gjeldende rett i abortforskriften krever ikke lovendring.