Begrunnelse

Moderne sykehusbehandling gjennomføres i økende grad poliklinisk. Dette er kostnadseffektivt for samfunnet og ønskelig for de aller fleste pasienter. Rettigheter til å få dekket reiseutgifter, eventuelt kost/losji ved overnatting nært helseforetaket, reguleres av Syketransportforskriften. Den slår fast at pasient og eventuell nødvendig ledsager kun har rett til overnatting dersom dette blir billigere for helseforetaket enn transport tur-retur hjemstedet samme dag.
Dette er altså en ren økonomisk vurdering, hvor det ikke tas hensyn til reisetiden, daglig fraværstid fra hjemmet eller lengden av behandlingsperioden. For den enkelte pasient kan det føre til lang daglig reisetid (opptil 4-5 timer hver vei), spesielt hvis kollektivtilbudet er dårlig eller det ikke fins «helsebuss». Alternativet er å dekke eventuell overnatting selv.
For pasienter som er til poliklinikk eller dagbehandling i en kort periode – inntil noen få dager sammenhengende – kan det fremstå rimelig. Det gjør det nødvendigvis ikke for pasienter som skal ha langvarig seriebehandling, for eksempel de som mottar strålebehandling. Disse får behandling hver virkedag, ofte i fem til sju uker.
Selv om det for en slik pasient er billigst å reise med offentlig transport tur/retur hjem – behandlingssted, vil dette ofte være umulig å gjennomføre i praksis av mange årsaker. Behandlingen kan være krevende, med økende grad av plager/bivirkninger. Pasientens kreftsykdom og/eller andre sykdommer kan gjøre det vanskelig å reise i flere timer hver dag, og det samme kan pasientens allmenntilstand og alder.
Totalt sett betyr dette at mange av kreftpasientene bosatt i distriktene må tilbys kost og losji nært helseforetaket. Kostnadene ved slik overnatting vil som regel i betydelig grad overstige det beløpet den enkelte kan få dekket etter bestemmelsene i Syketransportforskriften. Dermed vil pasienten få en høy ekstrakostnad.