Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:417 (2014-2015)
Innlevert: 22.12.2014
Sendt: 22.12.2014
Besvart: 09.01.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Lov om svangerskapsavbrudd § 2, siste ledd: "Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis." Det er i forskrift fastsatt at et foster skal regnes som levedyktig etter 22 uker, dersom ikke særlige forhold tilsier noe annet.
Hvordan mener statsråden at loven gir hjemmel til å sette en slik grense gjennom forskrift?

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg vil først bemerke at den omtalte forskriftsendringen første gang ble varslet under forrige regjering. Det vises til oppdragsbrev til Helsedirektoratet av 24. september 2013 der direktoratet blir bedt om å følge opp flere punkter i en ekspertgruppes anbefalinger. I brevet uttaler departementet at det tas sikte på å "sende forslag til nødvendige forskriftsendringer på offentlig høring [...] og at endringene vil "innebære en forskriftsfesting av dagens rettstilstand med 22 fullgåtte svangerskapsuker som en grense for når fosteret anses levedyktig."

Som kjent slår abortloven § 2 siste ledd fast at det ikke kan gis tillatelse til abort når det er "grunn til å anta at fosteret er levedyktig". I Ot.prp. nr. 53 (1977-78) side 10 beskrives dette som tidspunktet "da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede".

Fra den ble vedtatt i 2001, har abortforskriften inneholdt en nærmere regulering av når det er "grunn til å anta at fosteret er levedyktig". Etter forskriftens § 18 skal det blant annet tas hensyn til om fosteret vil være levedyktig ved bruk av eksisterende muligheter for behandling. I departementets merknader til forskriften ble det presisert at dette også omfatter intensiv behandling.

Hvor grensen går for når et foster kan anses som "levedyktig" vil endre seg i tråd med den medisinske og teknologiske utviklingen. Siden abortloven ble vedtatt i 1975, har grensen for levedyktighet flyttet seg fra 24-28 uker og nedover. I merknadene fra 2001 til abortforskriften § 18 uttales det at "et foster normalt må ansees å være levedyktig rundt utgangen av 22. svangerskapsuke".

Grensen ved fullgåtte 22 uker (21 uker+6 dager) gjelder ikke dersom særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Videre kan et svangerskap alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10.

Våren 2012 fant Helsedirektoratet det nødvendig å presisere innholdet i gjeldende regelverk.

Bakgrunnen var at den sentrale abortklagenemnda i enkelte tilfeller hadde innvilget abort etter 22. svangerskapsuke (21+6).

Direktoratet presiserte grensen for sene aborter. Abort skulle ikke innvilges på grunn av kvinnens fysiske og psykiske helse eller livssituasjon eller på grunn av forhold som rammes av straffeloven etter at fosteret er 22 fullgåtte uker (21+6). Direktoratet viste til at abortlovgivningen skal balansere kvinnens og fosterets rettsvern. Fosterets rettsvern øker jo lenger ut i svangerskapet det er kommet. Dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig, vil heller ikke sterke sosiale grunner og at graviditeten er et resultat av en kriminell handling, gi grunnlag for abort. Unntak gjelder når svangerskapet medfører en overhengende fare for kvinnens liv eller helse.

Helse- og omsorgsdepartementet ga i 2012 Helsedirektoratet i oppdrag å nedsette en uavhengig, faglig ekspertgruppe som skulle gjennomgå regelverk og praksis knyttet til senaborter. Ekspertgruppen avga sin rapport 8. april 2013. Rapporten pekte bl.a. på at det er vanskelig for abortnemndene å gjøre en individuell vurdering av når det enkelte foster vil være levedyktig og avgjøre hva som er den øvre grensen for å innvilge abort i det enkelte tilfelle. Flertallet i gruppen foreslo derfor at det bør gå frem av abortforskriften at levedyktighet uansett inntrer når fosteret er 22 fullgåtte svangerskapsuker. Et medlem foreslo at grensen skal gå ved utgangen av 21. uke.

I tråd med forrige regjerings initiativ, har Kongen i statsråd vedtatt forskriftsendringer som presiserer gjeldende yttergrense for når abort kan innvilges i forbindelse med vurdering av fosterets levedyktighet. Forskriftsendringene trådte i kraft 1. januar i år.

Forskriftsendringene tydeliggjør hva som skal til for at det er "grunn til å anta at fosteret er levedyktig", jf. abortloven § 2 siste ledd. Forskriften har hjemmel i abortloven § 12 som gir Kongen myndighet til å gi nærmere forskrifter om gjennomføring av loven.

Det vises til at det er en mulighet for at foster etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21+6) kan være levedyktig. Etter departementets vurdering tilsier formuleringen i abortloven § 2 siste ledd, "grunn til å anta", og hensynet til fosterets økende rettsvern, at det ikke er grunnlag for å tillate abort dersom det kan være en mulighet for at fosteret er levedyktig. Det vises til Ot.prp. nr. 53 (1977-78) side 9 og 10 hvor det blant annet uttales:

"Departementet vil bemerke at det ikke kan herske tvil om at vi i løpet av de siste årtier har fått en voksende opinion i befolkningen som hevder at moren må få full rett til selv å avgjøre hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap, i hvert fall i de tidlige faser av graviditeten. Mot dette syn står den oppfatning at fosteret må gis en mer ubetinget beskyttelse.

Denne konflikt er et av kjernepunktene i abortspørsmålet. Kvinnens rett til selv å treffe den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd er uforenlig med et absolutt rettslig vern for fosteret.

Den løsning departementet finner som det beste er å gi fosteret en gradvis økende rettslig garantert beskyttelse. Fosterets krav på beskyttelse øker i takt med dets biologiske modning, d.v.s. i takt med svangerskapets varighet. Under svangerskapets tidlige faser er det moren som treffer den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd.

Deretter legges avgjørelsen til en nemnd i samråd med kvinnen. Senere nås et tidspunkt da svangerskapsavbrudd ikke lenger er tillatt. Dette er anslagsvis satt til omkring 25. svangerskapsuke, da muligheten for at fosteret er levedyktig utenfor livmoren kan være tilstede."

Som kjent ble abortloven fra 1975 endret i 1978 i forbindelse med innføring av selvbestemt abort. Abortloven § 2 ble i sin helhet vedtatt på nytt av Stortinget. Selv om siste ledd i § 2, som bl.a. omhandler levedyktighetsbegrepet, i sin ordlyd ikke ble endret, mener departementet at uttalelsene i odelstingsproposisjonen fra 1977-78 er en relevant rettskilde for vurdering av levedyktighet.

I Sverige gis det i dag behandling til foster som blir forløst ved 22-23 svangerskapsuker og studier viser en svært varierende overlevelsesrate for tidlig fødte i dette stadiet. Departementet legger til grunn at det finnes flere eksempler på at tidlig fødte etter fullgåtte 22 uker (21+6) er levedyktige ved hjelp av intensiv behandling.

Departementet viser også til at praksis i Norge er å forsøke å redde barn som blir født etter fullgåtte 23 uker. Det må tas høyde for at fastsettelse av svangerskapets lengde innebærer en viss feilmargin. For eksempel kan et foster som antas å være 22 uker i realiteten være 23 uker.

Abort etter fullgåtte 22 uker (21+6) vil med andre ord innebære en mulighet for at fosteret er levedyktig. Fosteret skal i slike tilfeller ha full rettslig beskyttelse med mindre særlige forhold ved fosteret tilsier en annen vurdering av levedyktighet, for eksempel når fosteret har tilstander som er uforenelig med liv. Videre kan et svangerskap som nevnt alltid avbrytes dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, jf. abortloven § 10.

Departementet fant grunn til å presisere dette i forskriften for å sikre at regelverket blir praktisert riktig av abortnemndene. Forskriften åpner også for at levedyktighetsgrensen kan settes lavere eller høyere enn 22 uker, enten etter en konkret vurdering av det aktuelle fosteret eller for eksempel fordi levedyktigheten i fremtiden kan komme til å inntre tidligere på grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen.

Presiseringen av gjeldende rett i abortforskriften har hjemmel i abortloven § 12 og krever ikke lovendring.