Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:545 (2014-2015)
Innlevert: 04.02.2015
Sendt: 04.02.2015
Besvart: 17.02.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Kan statsråden gjøre rede for hvorvidt myndighetene har plikt til å gi veiledning om hva som kreves for å få førerkortet tilbake for personer som er dømt for promillekjøring og som samtidig har innrømmet et alkoholproblem og dermed har blitt fratatt førerkortet?

Begrunnelse

Jeg har vært i kontakt med en mann og hans advokat i forbindelse med hans sak der vedkommende er dømt for promillekjøring og hvor han har vedkjent for retten at han har et alkoholproblem. Dommen var på 2 år, og det har nå gått 2,5 år siden domsavsigelse.

1,5 år ut i dommen, tok vedkommende kontakt med myndighetene for å starte prosessen for å få tilbake førerkortet. Da fikk vedkommende beskjed om at han mangler dokumentasjon på at han har vært edruelig i perioden straffen hadde vart. Dokumentasjonen som manglet var CDT-prøver. Vedkommende hadde frem til det tidspunktet vært i god tro om at han hadde fulgt kravene, men fikk nå opplyst at det foreligger en klar instruks for hvordan edruelighet skal dokumenteres før han kan få tilbake lappen, blant annet gjennom CDT-prøver.

Vedkommende har ikke fått denne veiledningen. Dette resulterer i en betraktelig forlenget dom. Det er svært uheldig, spesielt siden vedkommende er sjåfør av yrke. Den forlengede perioden uten førerkort er derfor særdeles krevende for hans arbeids- og livssituasjon.

Det kan legges til at vedkommende har hatt tett oppfølgning av lege som har gjennomført diverse prøver for å dokumentere avhold fra alkohol.

Det foreligger altså en klar legeerklæring som ikke blir tatt til følge da den ikke er i tråd med gjeldende regelverk. Dette regelverket har vært ukjent for både pasient og lege.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke har kjennskap til, eller kan ta stilling til, den konkrete saken som stortingsrepresentant Kjos beskriver. På generelt grunnlag kan jeg imidlertid si at forvaltningsmyndigheter har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde, jf. forvaltningsloven § 11. Når det gjelder førerkortsaker, er veiledningsplikten for politiets vedkommende beskrevet i politiets «Håndhevingsinstruks i førerkortsaker mv.» (Politidirektoratets rundskriv 2007/001).

Etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første setning kreves det edruelighet for å erverve og gjenerverve førerrett. I saker der det er kjent at søkeren har alkoholproblemer, er det av vesentlig betydning at politiet vurdere kravet om edruelighet grundig. I slike saker vil det være avgjørende at vedkommende kan sannsynliggjøre et endret forhold til alkohol over tid. I vurderingen vil politiet legge stor vekt på legeerklæringer med underliggende dokumentasjon og prøvesvar.

I Statens Helsetilsyns retningslinjer for fylkesmennene ved behandling av førerkortsaker, utgitt 03/2013, pkt. 17.5 om dispensasjonspraksis ved bruk av rusmidler, beskrives blant annet følgende:

«Kontrollene vil oftest basere seg på klinisk inntrykk, samt eventuelt urin-, blod- og/eller andre prøver. Håranalyser kan være et supplement for vurdering av om det foreligger kronisk skadelig bruk av alkohol eller et annet rusmiddel. Spyttprøver kan bli en praktisk viktig prøveform. Ved alkoholmisbruk er det særlig prøvene CDT % (carbohydrat deficient transferrin), EtG (etylglucuronid), EtS (etylsulfat), leverprøver og MCV (mean cellular volume) som er aktuelle. For medikamenter og illegale rusmidler vil det for hvert stoff finnes spesifikke markører i urin eller blod, eventuelt spytt eller hår.

Vurdering av dispensasjonsspørsmål er ingen strafferettslig vurdering. Det må i disse sakene foretas en skjønnsmessig vurdering av validiteten og konsekvensene av de prøvesvar som foreligger. En dispensasjonsvurdering skal ikke bygges på prøver alene, men på en kombinasjon av klinisk og laboratoriemessig verifikasjon av opphørt skadelig bruk.»

Jeg antar at leger som følger opp pasienter over tid med tanke på dokumentasjon knyttet til alkoholbruk, må forutsettes å være kjent med disse retningslinjene og veilede pasienten.

Spørsmålet om hvor langt veiledningsplikten går for politiet og helsetjenesten vil for øvrig bero på de konkrete omstendighetene, herunder hvorvidt den saken gjelder har henvendt seg med spørsmål.