Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:644 (2014-2015)
Innlevert: 19.02.2015
Sendt: 19.02.2015
Besvart: 27.02.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å sikre nødvendig og akutt helsehjelp til mennesker i Norge, som av ulike årsaker ikke har et regulært opphold i landet?

Begrunnelse

Det kan være ulike årsaker til at mennesker oppholder seg uten lovlig oppholdsgrunn i Norge. Det kan være mennesker som har fått visum eller oppholdstillatelse på falskt grunnlag, mennesker som har utløpt visum eller oppholdstillatelse, tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag på sine søknader, og det kan være mennesker som har kommet til landet uten tillatelse og som aldri har blitt registrert hos myndighetene. Kvinner og barn som er utsatt for menneskehandel er også en del av gruppen papirløse.
Papirløse emigranter har generelt en dårlig fysisk helse. Flere av dem har alvorlige sykdommer og lidelser som tuberkulose, krigstraumer og en generelt dårlig allmenntilstand, uten at de får behandling. De har vanskeligheter med å betale for seg, og derfor unngår mange å oppsøke lege.
Det praktiseres også ulikt fra lege til lege hva som vil bli vurdert som akutt, og derfor er vi langt fra sikre på om alle dem som trenger akutthjelp får det.
Barneombud Anne Lindboe sier også at hun får meldinger om at leger vurderer ulikt om de skal gi helsehjelp til barn uten opphold i Norge, og mener at her må myndighetene rydde opp. (VL 16.02.2015)
Lindboe understreker også at hovedregelen er at alle barn, uavhengig av om de har opphold eller ikke, skal få nødvendig helsehjelp, med mindre det er best for barnet at det ikke får det. Hun ser også problemer ved at hva som er best for barnet er en skjønnsmessig vurdering, som det kan være vanskelig å klage på.
I avisen Vårt Land stod det også 16.02.2015 om en baby som måtte flykte med utlagt tarm, en tarm som egentlig skulle bli lagt tilbake i magen og babyen skulle fått en rekonstruert endetarmsåpning, noe andre norske barn ville fått. Det fikk aldri denne gutten som var uten rett til opphold mulighet til, og måtte forlate landet.
Det å få helsehjelp handler om grunnleggende menneskerettigheter, noe som også er kjernen i helsepersonells yrkesetikk, at helsehjelp skal gis uavhengig oppholds status.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket er regulert i forskrift 16. desember 2011 nr. 1255. Etter denne forskriften har alle personer som oppholder seg i Norge, rett til øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som ikke kan vente. Dette gjelder også de som ikke har lovlig opphold.
Barns rettigheter er regulert i forskriften § 4. Etter denne bestemmelsen har barn (personer under 18 år) i tillegg til øyeblikkelig hjelp rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Unntak gjelder krav på fristfastsettelse og rett til behandling av privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket. Bestemmelsen gir heller ikke rett til dekning av syketransport og rett til å stå på liste hos fastlege. For øvrig har barn fulle rettigheter til helsehjelp, med unntak for tilfeller der hensynet til barnet tilsier at hjelpen ikke skal ytes. Vurderingen av dette må bero på et medisinskfaglig skjønn i hvert enkelt tilfelle. Med ”hensynet til barnet” tenkes hovedsakelig på tilfeller der det er avgjørende for resultatet av en behandling at den ikke avbrytes, det vil si tilfeller der det er helt klart at å avbryte en behandling før den er fullført, kan være til skade for barnet. Hvis den som vurderer barnets helsetilstand er kjent med at barnet snarlig vil forlate landet, skal slik behandling ikke settes i gang dersom dette anses å være til barnets beste.
Dette innebærer at barn uten fast opphold i landet, herunder barn uten lovlig opphold, har tilnærmet fulle rettigheter til helsehjelp, uavhengig av oppholdsgrunnlag eller oppholdets lengde. Regjeringen er opptatt av at alle barn som oppholder seg i Norge, som hovedregel skal ha rett til nødvendig hjelp, både fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. Barns beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingene. Her har vi forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.
Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket regulerer ikke betaling for hjelpen. Dekning av utgifter til hjelp fra spesialisthelsetjenesten er regulert i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3. Etter denne bestemmelsen skal pasient som ikke har bosted i riket, selv dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene, men hvis pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de dekkes av vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter. Bestemmelsen pålegger med andre ord institusjonen eller tjenesteyteren å dekke utgiftene hvis det er på det rene at pasienten ikke kan dekke disse selv. Uansett kan det ikke kreves forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp og for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som ikke kan vente.
De forpliktelsene Norge har etter de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene innebærer krav om effektiv gjennomføring og reell tilgjengelighet til tjenestene. De aktuelle rettighetene framstår som tilgjengelige i Norge, ettersom det ikke er anledning til å kreve forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som ikke kan vente, og utgiftene skal dekkes av helseinstitusjonen eller tjenesteyter hvis pasienten ikke kan dekke dem selv.
Jeg mener det regelverket vi har ivaretar pasientenes rettigheter på en god måte. Ingen skal være redde for at de ikke får øyeblikkelig helsehjelp eller helsehjelp som ikke kan vente, og de som ikke har betalingsevne, skal slippe å betale. Barn har tilnærmet fulle rettigheter. Dersom personer uten fast eller lovlig opphold i Norge skulle ha samme rett til helsehjelp som personer med fast opphold, åpner vi opp for at flere vil oppsøke Norge for å få gratis behandling. Det ville være uheldig. Derfor må vi ha et regelverk som skiller mellom de som har fast opphold eller lovlig opphold, og de som ikke har det. Jeg mener det er legitimt å ta innvandringsregulerende hensyn når det gjelder helsehjelp til voksne, forutsatt at det ikke dreier seg om øyeblikkelig hjelp eller helsehjelp som ikke kan vente.
Jeg viser også til muligheten pasienten har til å klage til Fylkesmannen, dersom hun mener at bestemmelsene i forskriften er brutt. Dersom pasienten er uenig i sykehusets vurdering av betalingsspørsmålet etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-3, kan hun klage til Helsedirektoratet. Pasient- og brukerombudet kan eventuelt bistå pasienten med utforming av klage.