Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:657 (2014-2015)
Innlevert: 20.02.2015
Sendt: 20.02.2015
Besvart: 26.02.2015 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Vedlagt er resyme av en sak om helt urimelig behandling av person med uføretrygd, som forsøker å jobbe og som får trygden avkortet, krav om store summer tilbakebetalt fordi skattefordelen fra arbeidsgivers forsikring overskred fribeløpet med 157 kroner. Denne og lignende saker er åpenbart ikke trygdesvindel, men Nav sier de ikke kan løse slik kurante saker.
Vil statsråden ta initiativ til at saker som åpenbart ikke er trygdesvindel kan løses lokalt på en menneskelig og kostnadseffektiv måte?

Begrunnelse

En person med full uføretrygd forsøker seg i arbeid i 2012. Personen rådfører seg med Nav på forhånd for å være sikker på å gjøre alt rett. Inntekten overstiger ikke fribeløpet. Problemet oppstår fordi skattefordelen fra forsikringen som arbeidsgiver har, regnes som inntekt. Ingen i Nav ga opplysninger om å sjekke dette. Disse pengene er ikke utbetalt og er derfor ikke synlig inntekt på lønnsslipp.
Fordi pengene regnes som inntekt i ligningen, ble fribeløpet teknisk sett overskredet med kr 157 kroner fordi det er lagt til 248 kroner som fordel på forsikring. Dette var helt ukjent for personen det gjelder.
Brevet fra Nav i 2013 kommer derfor som lyn fra klar himmel og kan bare oppfattes som en anklage om trygdemisbruk, noe som er helt urimelig. Nav reduserer også uføregraden til 75 % og krever tilbakebetalt kr 51 226 kroner.
Å behandle folk som åpenbart ikke har hatt til hensikt å gjøre noe galt og som helt ufrivillig har kommet i en slik situasjon er opprørende og det er hårreisende bruk av offentlige ressurser å ikke ha rutiner for håndtering av saker om så bagatellmessig beløp og det åpenbart ikke handler om trygdemisbruk.
Formelle klager har ikke ført fram og Nav sier de ikke har hjemmel for å løse en slik åpenbar utilsiktet feil som har oppstått. Belastningen saken har påført vedkommende både økonomisk og helsemessig, gjør at muligheten til å jobbe er sterkt redusert, altså er stort tap for alle parter. Hvis det ikke finnes må det etableres muligheter for å løse slike kurante saker lokalt på en menneskelig, kostnadseffektiv og hensiktsmessig måte. Dette handler om det alle sier de er enige om, nemlig å gjøre det lettere å bruke sin arbeidsevne på tross av uførhet, ikke blir påført totalt urimelige konsekvenser av endringer som er bagatellmessige og som en ikke selv har hatt kontroll over.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Dette gjelder et tilfelle som er omfattet av det tidligere regelverket for uførepensjon før innføringen av ny uføretrygd i 2015. Spørsmålsstilleren reagerer på at selv en mindre overskridelse av friinntekten har ført til revurdering (nedsettelse) av uføregraden og krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt uførepensjon.
Når en person får en uføreytelse, skal ytelsen kompensere for i hvor stor grad inntektsevnen er nedsatt. I de tilfeller en person får en 100 prosent uføreytelse, er det fordi vedkommende er vurdert til ikke å ha noen gjenværende inntektsevne. Etter tidligere regler (fram til 1. januar 2015) kunne en uførepensjonist ett år etter at uførepensjon var tilstått, likevel ha en årlig pensjonsgivende inntekt opp til ett grunnbeløp (friinntekt) ved siden av full pensjon. Når arbeidsinntekten overskred friinntekten, skulle pensjonen revurderes. Ny uføregrad ble da fastsatt på grunnlag av all arbeidsinntekt, inkludert friinntekten, pensjonisten hadde ved siden av uførepensjonen. Dersom denne var en midlertidig arbeidsinntekt og vedkommende framover ikke hadde utsikt til arbeidsinntekt, kunne vedkommende ved årsskiftet søke om igjen å få full uførepensjon.
Dersom det viser seg at uførepensjonen er utbetalt med et for høyt beløp fordi mottakerens inntekt er høyere enn forutsatt ved fastsettingen av ytelsen, kan for mye utbetalt uførepensjon kreves tilbake. Dette skjer ved at etaten avregner ved trekk i framtidige ytelser etter nærmere bestemmelser i folketrygdloven § 22-16. Avregningen skjer på objektivt grunnlag, og det er ikke noe vilkår om at mottakeren kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen. Avregningen av feilutbetaling som skyldes for høy inntekt (§ 22-16) har ingen sammenheng med trygdemisbruk.
Det er skatteetaten som fastsetter pensjonsgivende inntekt. Arbeids- og velferdsetaten legger skattemyndighetenes fastsettelse til grunn. Uførepensjonister som fullt ut ønsket å benytte muligheten for å ha inntekt helt opp til friinntekten på 1 G, hadde selv ansvaret for å sørge for at den pensjonsgivende inntekt gjennom året ikke overskred friinntekten.
Lovbestemmelsen ga ikke rom for skjønnsvurdering. Det ville være vanskelig å vurdere grensen ut fra skjønn og finne holdbare kriterier for dette. En utvidelse av grensen eller innføring av et toleransebeløp i tillegg til friinntekt ville medføre at 1 G-grensen ble flyttet, og man ville igjen fått en ny grense som skulle skjønnsvurderes.
Muligheten for å kunne ha inntekt opp til 1 G ved siden av en full uførepensjon var en svært gunstig bestemmelse. Imidlertid fikk det store utslag når inntekten ble høyere enn friinntekten og det skulle tas hensyn til all arbeidsinntekt ved revurdering av uføregraden. Dette stimulerte ikke pensjonisten til å øke arbeidsinntekten ut over friinntekten.
I ny uføretrygd er det gamle systemet med automatisk revurdering av uføregraden og ett års venteperiode falt bort. Det er i stedet innført et fribeløp. Når inntekten øker etter tilståelsen av uføretrygden, er det kun den delen av inntekten som overstiger fribeløpet som skal føre til reduksjon i ytelsen. Uføregraden skal ikke settes ned som følge av inntekten, men bli liggende fast.