Skriftlig spørsmål fra André N. Skjelstad (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:669 (2014-2015)
Innlevert: 23.02.2015
Sendt: 23.02.2015
Besvart: 27.02.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

André N. Skjelstad (V)

Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Mener statsråden at det i åpenbare tilfeller der familiegjenforening vil bli innvilget ikke finnes noe rom for skjønn i dagens regelverk, og mener statsråden det er rimelig at den amerikanske kvinnen med norsk ektefelle og to barn etter 22 år mister bostedstillatelsen, og at hun må vente inntil 12 måneder på behandling av en opplagt søknad om familiegjenforening og at hun samtidig risikerer å miste fast arbeid og trygderettigheter?

Begrunnelse

I Dagsavisen 23.02.2015 kunne man lese om en amerikansk kvinne, som etter 22 år i Norge og med 15 års permanent oppholdstillatelse, mistet bostedstillatelsen sin etter å ha bodd tre år i Belgia sammen med sin norske ektemann og familie mens han jobbet som nasjonal ekspert for Norge i EU-kommisjonen. Han ble lønnet av et norsk departement og mottok godtgjørelse for ektefelle og barn hele perioden.

UDI begrunner vedtaket med inndragning av bostedstillatelsen med politiets vedtak fra 1999 som slår fast at bosettingstillatelsen faller bort når innehaveren har bodd sammenhengende utenfor riket i mer enn to år. Denne regelen praktiseres som absolutt og gir ingen rom for skjønnsmessige vurderinger. I samme vedtak står det at utlendingen etter søknad kan gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn 2 år uten at tillatelsen faller bort, UDI anser det derfor som at kvinnen var informert om dette. Hun ble derimot ikke gjort kjent med dette av de offentlige myndighetene ektemannen jobbet for før familien dro til Belgia.

Nå må kvinnen, som er amerikansk statsborger, men ikke har bodd i USA på 22 år, søke familiegjenforening fra USA.

Saksbehandlingstiden er på tolv måneder og hun har ikke lov til å jobbe denne perioden til tross for at hun har fast jobb. Hun risikerer derfor både og miste jobben sin, og samtidig å miste alle rettigheter i folketrygden og det norske helsevesenet.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Det er som kjent Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda som behandler konkrete saker etter utlendingsloven. Verken jeg eller departementet for øvrig har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Det vil derfor ikke være riktig av meg å kommentere den konkrete saken det vises til nærmere. Jeg merker meg imidlertid at saken det er vist til gjelder tematikken bortfall av permanent oppholdstillatelse som følge av langvarig opphold i utlandet. På generelt grunnlag vil jeg si at det er viktig å ha klare, forutsigbare og praktikable regler for når en permanent oppholdstillatelse bortfaller, og når det kan gis tillatelse til lengre opphold i utlandet uten at dette fører til bortfall av tillatelsen. Noe annet ville fort føre til en fare for forskjellsbehandling og bruk av store ressurser i saksbehandlingen i utlendingsforvaltningen. Et viktig formål med permanent oppholdstillatelse er å gi utlendinger med en viss tilknytning til Norge en styrket rettsstilling og forutsigbarhet rundt den fremtidige statusen ved fortsatt opphold i Norge. Hvis vedkommende etter at det er gitt permanent oppholdstillatelse velger å flytte fra Norge for en periode på lengre enn to år, tilsier hensynene bak bestemmelsen at tillatelsen normalt bør bortfalle. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor dette ikke bør gjelde. Det er derfor innført en bestemmelse i utlendingsforskriften som angir i hvilke tilfeller en utlending etter søknad kan gis adgang til å oppholde seg mer enn to år utenfor riket uten at den permanente oppholdstillatelsen bortfaller. Dersom det er klart at vedkommende etter utenlandsoppholdet igjen skal bosette seg i riket, kan det blant annet åpnes for lengre opphold utenfor Norge når utenlandsoppholdet skyldes eget eller en ektefelles arbeid eller utdanning. En konsekvens av at permanent oppholdstillatelse bortfaller, er at utlendingen må søke om oppholdstillatelse på vanlig måte dersom vedkommende senere ønsker å flytte tilbake til Norge. Utlendinger som er omfattet av EØS-regelverket har oppholdsrett i Norge, og for dem er det tilstrekkelig å registrere seg senest innen tre måneder etter ankomst. Utfordringen knyttet til spørsmålet fra representanten Skjelstad gjelder slik sett den informasjon som gis til utlendinger med permanent oppholdstillatelse, og ikke nødvendigvis regelverk eller praksis for øvrig. UDI opplyser at de i en del tilfeller har erfart at utlendinger med permanent oppholdstillatelse ikke er kjent med regelverket og muligheten til å søke om lengre opphold i utlandet uten at den permanente oppholdstillatelsen bortfaller – til tross for at ordningen blir klart formidlet i vedtakene. UDI er i disse dager i gang med å se på hvordan de kan forbedre informasjonen til sine brukere, blant annet gjennom UDIs nettsider og nytt søknadsskjema.