Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:683 (2014-2015)
Innlevert: 26.02.2015
Sendt: 26.02.2015
Besvart: 04.03.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Kan statsråden gjere greie for korleis regjeringa arbeider for å nå målet om at Norge ikkje aktivt skal rekruttere helsearbeidarar frå land med mangel på helsepersonell, og kan statsråden gi ein oversikt over kor mange innvandrar med helse- og sosialfagleg utdanning som no arbeider i helse- og velferdstenestene i Noreg, korleis desse er fordelt på profesjonar og kor mange av desse helsearbeidarane som er rekrutterer frå land som sjølv har ein definert mangel på helsepersonell?

Begrunnelse

Stortinget har, blant anna i Meld.St.11 (2011-2012) Global helse i utanriks- og utviklingspolitikken, slutta seg til at Noreg ikkje aktivt skal rekruttere helsearbeidarar frå land med mangel på helsepersonell - det vil seie at Noreg skal ha etisk rett rekruttering av helsepersonell. Dette prinsippet var og slått fast i Meld.St. 13 (2011-2012), Utdanning for Velferd. Ifølgje St.meld. 13 (2011-2012) var det i siste kvartal 2010 tilsett over 25 000 innvandrarar med helse- og sosialfagleg utdanning i helse- og velferdstenestene i Noreg. Dei største gruppene var hjelpepleiarar (5 500) og sjukepleiarar, jordmødrer og helsesøstrer (8 000). 9 300 kom frå regionar med mangel på helsepersonell, som Afrika, Asia , Latin-Amerika og Oseania utanom Australia og New Zealand. Ytterlegare 2500 kom frå europeiske land utanfor EØS, mens resten kom frå land utan nokon definert mangel på helsepersonell, kor i overkant av 7 000 kom frå dei andre nordiske landa. Tala frå 2010 viser altså at over ein tredel av utanlandske helsepersonell som arbeida i Noreg i 2010, kom frå land som sjølv har mangel på helsepersonell.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er, som representanten påpeker i sin begrunnelse, vedtatt politikk at Norge skal avstå fra aktiv og systematisk rekruttering av helsepersonell fra land med kritisk mangel på helsepersonell. Jeg ønsker innledningsvis å informere om at jeg ikke er kjent med at det foregår aktiv og systematisk rekruttering til Norge fra slike land. Norge var en pådriver for å få på plass et internasjonalt rammeverk for internasjonal rekruttering av helsepersonell gjennom Verdens helseorganisasjon. Det ble vedtatt frivillige retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell under Verdens helseforsamling i mai 2010. Retningslinjene har blitt implementert i norsk helse- og omsorgstjeneste. For eksempel ble de regionale helseforetakene gjennom foretaksmøter i januar 2011 bedt om å implementere retningslinjene. Dette innebærer blant annet at helseforetakene ikke skal aktivt og systematisk rekruttere fra land med kritisk mangel på helsepersonell. I tillegg har Helsedirektoratet gjennomført forskjellige aktiviteter for å spre kunnskap om retningslinjene. Direktoratet har planlagt videre aktiviteter i 2015, og retningslinjene vil også bli omtalt i direktoratets kommende veileder for tilsetting av helsepersonell i tjenestene. Representanten ber om en oversikt som viser hvor mange av de forskjellige typene helsepersonell som kommer fra land som selv har en mangel på helsepersonell. En slik oversikt finnes ikke. Det er flere årsaker til dette. For det første opplever de fleste land i dag mangel på helsepersonell, herunder også vestlige land. Det er derfor vanskelig å gjøre en klar avgrensning av hvilke land som har en så kritisk mangel på personell at man ikke aktivt skal rekruttere fra disse. Videre er det et spørsmål om hvem som skal inkluderes i en slik oversikt. Det kan være mange årsaker til at det jobber helsepersonell fra andre verdensdeler i Norge. For eksempel kommer mange som flyktninger eller som ledd i familiegjenforening. Noen har tatt en helsefaglig utdanning i utlandet, og får denne godkjent i Norge, mens andre tar utdanningen sin her. Norge har mange innvandrere fra regionene som representanten viser til, og man kan ikke begrense deres muligheter til å ta helsefaglig utdanning. Siden vi ikke kjenner årsaken til at helsepersonellet er i Norge, kan vi heller ikke skaffe oversikten som representanten etterspør over helsepersonell som kan ha blitt aktivt rekruttert til arbeid i norsk helse- og omsorgstjeneste. Jeg mener at det videre arbeidet på dette området må finne sted på overordnet nivå. Det handler om at land må bli flinkere til å planlegge sine personell- og kompetansebehov, og at det blir ytt bistand overfor de landene som av forskjellige årsaker ikke klarer å utdanne tilstrekkelig antall personell, eller beholde de som blir utdannet. Arbeidet må ikke bevege seg inn på et spor hvor man begrenser mulighetene til enkeltpersoner som har valgt helsefaglig utdanning. Jeg mener at det er mer hensiktsmessig å gjøre det mer attraktivt for helsepersonellet å bli i det landet de har tatt sin utdanning i. Helsemyndighetene i Norge har bidratt aktivt i oppfølging av retningslinjene i ulike WHO-sammenhenger, både på regionalt og globalt nivå. Helsedirektoratet har sammen med Norad vært viktige aktører i dette arbeidet. Norge har blant annet bidratt med utarbeiding av WHO-publikasjoner og rådgivning til andre land på vegne av WHO Europa. Norge har deltatt aktivt i den globale helsepersonellalliansen (GHWA), både med finansiell støtte, styreverv og foredrag. Norge har også vært vertskap for en global WHO-basert konsultasjon om rike lands ansvar for oppfølging av WHO-koden. Jeg vil fortsatt være opptatt av at retningslinjene blir fulgt opp på en god måte i WHO-sammenheng. Norge deltar også i et EØS-samarbeid hvor målet er å forbedre helsepersonellplanleggingen i EØS-området. Et element i dette arbeidet er å vurdere hvordan WHOs retningslinjer har fungert i EØS-land. Også innenfor EØS-området finnes det land som har problemer med å utdanne og beholde tilstrekkelig helsepersonell.