Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:706 (2014-2015)
Innlevert: 04.03.2015
Sendt: 05.03.2015
Besvart: 12.03.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Helsedepartementet og Helsedirektoratet har ved flere anledninger pekt på at behandlingstilbudet til pasienter med alvorlig eller invalidiserende kjeveleddsdysfunksjon, preges av manglende kompetanse og er for dårlig.
Hvordan vil statsråden sikre at disse pasientene endelig kan få relevant hjelp, selv om dette betyr diagnostisering og behandling i utlandet?

Begrunnelse

Mange av disse pasientene har gått i årevis uten å få relevant hjelp. Pasientene er krystallklare på at kompetanse både når det gjelder å diagnostisere og behandle er svært mangelfull i Norge og at man trenger aksept for å få dekket dette der det finnes tilstrekkelig kompetanse, det betyr utenlands.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er kjent med at mange pasienter med alvorlige kjeveleddsrelaterte smerter gjennom flere år har opplevd å ikke bli tilbudt tilfredsstillende helsehjelp og behandling. Også fra myndighetenes side har det blitt påpekt at behandlingstilbudet ikke har vært godt nok. Jeg er derfor glad det har vært oppmerksomhet om temaet i senere år, og at dette har ledet til konkrete endringer i tjenestene.

De regionale helseforetakene fikk i 2012 i oppdrag å styrke både utredning og behandling av alvorlig temporomandibulær dysfunksjon (TMD). De regionale helseforetakene har derfor siden 2012 jobbet med å utvikle tilbudet til pasienter med alvorlig TMD. Kjevekirurgisk avdeling og Seksjon smertebehandling og palliasjon (Smerteklinikken) ved Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus har utarbeidet et opplegg for tverrfaglig utredning av pasienter med alvorlig kjeveleddsdysfunksjon. De regionale helseforetakene har i samarbeid med Helsedirektoratet valgt å opprette dette som et nasjonalt tilbud på forsøksbasis.

Sykehusene skal sørge for at det er gitt behandlingstilbud til pasienter med alvorlig kjeveleddsdysfunksjon som er vurderte og utredet ved det tverrfaglige tilbudet som er etablert i Helse Bergen HF. Nødvendig behandling vil i utgangspunktet utføres der kompetanse finnes nær pasientens hjemsted. Dersom det blir skissert et behandlingsopplegg for pasienten som ikke er tilgjengelig i pasientens region, vil et aktuelt opplegg tilbys av Helse Bergen eller der hvor Helse Bergen henviser pasienten. Helse Vest RHF har fått 4 mill. kroner til styrking av tilbudet i 2015 slik at det ikke skal bli unødig ventetid på tilbud om utredning av tilstanden. Alle pasienter har krav på faglig forsvarlig behandling. Pasienter som mener at de ikke har fått oppfylt sine pasientrettigheter bl.a. i form av behandlingstilbud, har klagerett. Det kan klages både på at man ikke gis rett til behandling, og på den frist som er satt for når behandlingen senest skal påbegynnes. Det er Fylkesmannen i aktuelt fylke som er klageinstans. Når det gjelder rett til behandling i utlandet der det ikke finnes et adekvat tilbud i Norge, er det de regionale helseforetakene som har ansvaret for forvaltning av regelverket på dette området etter individuelle søknader. Selv om jeg har forståelse for at det kan oppleves belastende for pasienter som har hatt store utlegg ved at de har valgt å la seg behandle i utlandet før de har fått godkjent en søknad om dette, eller at pasienten er uenig om relevansen på behandlingstilbudet som gis i Norge, er dette situasjoner som er underlagt dagens regelverk og den faglige konsensus på området. Klagenemnda for behandling i utlandet er opprettet for å håndtere vedtak som pasienten er uenig i. Dette er vedtak som ikke kan overprøves av politiske organer. Når det gjelder rett til tilsvarende behandling innenfor EØS-området, ga Stortinget 16. desember 2014 sitt samtykke til EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av EUs pasientrettighetsdirektiv når det gjelder sykehusbehandling. Pasienter har rett til å få stønad til dekning av utgifter til helsehjelp mottatt i andre EØS-land. Hovedvilkåret er at pasienten ville ha fått stønad eller bidrag til helsehjelpen etter folketrygdloven eller fått bekostet helsehjelpen i den offentlige helsetjenesten dersom den aktuelle helsehjelpen var mottatt i Norge. Pasienten vil få dekket utgiftene med inntil det samme beløp som dekkes etter folketrygdloven eller for spesialisthelsetjenester kun oppad til hva helsehjelpen antatt ville ha kostet det offentlige dersom den var mottatt i Norge. Ved sistnevnte ordning, kan man følgelig ikke få dekket behandlingsutgiftene hvis ikke samme type behandling også kan tilbys i Norge. Ordningen er ment å gi pasientene en mulighet til å velge hvor de vil la seg behandle innenfor EØS-området.