Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:763 (2014-2015)
Innlevert: 16.03.2015
Sendt: 17.03.2015
Besvart: 25.03.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Kan foreldre med hjemmeboende barn med nedsatt funksjonsevne få benytte brukerstyrt personlig assistent (BPA) i barnehagen?

Begrunnelse

Jeg har blitt kontaktet av foreldre som blir nektet BPA for deres barn i barnehagen.

Et av barna har komplisert epilepsi og går på tilrettelagt avdeling i barnehagen. Der har barnet til daglig personell som jobber en-til-en med barnet. Barnet orker ikke å være i barnehagen mer enn maks fire timer, og det er fattet vedtak på at barnet skal ha BPA i to timer før barnehagetiden og 2,5 timer etter barnehagen. I barnehagetiden skal en ansatt i barnehagen være med barnet, og foreldrene skal hente og bringe.

Kommunen nekter å ha BPA i barnehagen blant annet fordi den personen som følger barnet bør være ansatt i barnehagen og være en del av barnehagekulturen, og ikke en «utenforstående».

I tillegg til at det er en stor belastning for barnet å ha så mange mennesker å forholde seg til, byr dette også på betydelige praktiske utfordringer for familien. Det er vanskelig å kombinere en jobbsituasjon med å hente og bringe til barnehagen midt på dagen. Det er også vanskelig å finne en BPA som kan jobbe i to omganger i så få timer i løpet av en dag, for de fleste er dette ugunstig arbeidstid. Fridager og feriedager i barnehagen byr også på vanskeligheter, da timene han er i barnehagen er bundet opp til en ansatt i barnehagen og ikke en BPA.

Slik jeg har oppfattet intensjonen med BPA, så skal brukeren ha rollen som arbeidsleder og påta seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Slik skal brukeren få mer innflytelse over egen livssituasjon. I dette tilfelle finner jeg at det motsatte har skjedd, gjennom å hindre barnet å få en BPA gjennom hele dagen, hjemme som i barnehagen, samtidig som man forhindrer foreldrene aktiv yrkesdeltakelse.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: I tillegg til at det er en stor belastning for barnet å ha så mange mennesker å forholde seg til, byr dette også på betydelige praktiske utfordringer for familien. Det er vanskelig å kombinere en jobbsituasjon med å hente og bringe til barnehagen midt på dagen. Det er også vanskelig å finne en BPA som kan jobbe i to omganger i så få timer i løpet av en dag, for de fleste er dette en ugunstig arbeidstid. Fridager og feriedager i barnehagen byr også på vanskeligheter, da timene han er i barnehagen er bundet opp til en ansatt i barnehagen og ikke en BPA.

Slik jeg oppfattet intensjonen med BPA, så skal brukeren ha rollen som arbeidsleder og påta seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Slik skal brukeren får mer innflytelse over egen livssituasjon. I dette tilfelle finner jeg det motsatte har skjedd, gjennom å hindre barnet å få en BPA gjennom hele dagen, hjemme som i barnehagen, samtidig som man forhindrer foreldrene aktiv yrkesdeltakelse.

Innledningsvis må jeg få understreke at jeg ikke kjenner saken utover det som fremkommer av spørsmålet, og at jeg derfor ikke kan ta stilling til denne konkrete saken. Jeg må nøye meg med å komme med noen generelle vurderinger knyttet til BPA. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at regelverket knyttet til barnehager faller inn under Kunnskapsministerens ansvarsområde.

BPA er som kjent ikke noen egen tjeneste, men en måte å organisere tjenestene på. Fra 1. januar i år har alle med stort behov for personlig assistanse, herunder avlastningstiltak, rett til å få disse tjenestene organisert som BPA. Som representanten er inne på, er noe av intensjonen med BPA å gi brukeren rollen som arbeidsleder for å få mer innflytelse over egen livssituasjon. Dette gjøres ved at brukeren påtar seg ansvaret for organisering og innhold ut fra egne behov.

Når tjenesten skal organiseres som BPA, må kommunen ta stilling til i hvilket omfang tjenesten skal gis, altså hvor mange timer pr. uke, måned eller år brukeren skal kunne benytte seg av en BPA-assistent. Dette omfanget skal tilsvare tiden den ordinære kommunale helse- og omsorgstjeneste måtte brukt dersom tjenestene ikke organiseres som BPA.

Når et barn mottar et tilrettelagt tilbud i en barnehage med en-til-en bemanning, vil det – med mindre det foreligger særskilte forhold – i utgangspunktet være nærliggende å anta at barnet mottar tjenester av et slikt omfang i barnehagetiden at det ikke er behov for BPA i tillegg. I så fall vil kommunen holde barnehagetiden utenfor beregningen av hvor mange timer som skal tildeles i form av BPA.

Når omfanget av BPA er fastlagt, er det i prinsippet brukeren som avgjør når, hvor og hvordan BPA-assistenten skal arbeide. Det er følgelig ingen bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven eller helse- og omsorgstjenesteloven som hindrer foreldre med hjemmeboende barn å benytte seg av BPA i barnehagen. Etter helse- og omsorgslovgivningen er dette altså fullt mulig.

I barnehagetiden har barnehagen i prinsippet det overordnede ansvaret for alle barna som er i barnehagen. Spørsmålet blir dermed om barnehagen, eller kommunen som eier av barnehagen, vil kunne nekte et barn å ta med seg sin BPA-assistent inn i barnehage-hverdagen. Fra Kunnskapsdepartementet har jeg fått opplyst at det er den enkelte barnehage som avgjør ut fra barnehagefaglige vurderinger hvilke personer som til enhver tid skal ha adgang til barnehagen.

Denne saken må altså finne sin løsning gjennom forståelsen av to ulike regelverk. Det er imidlertid verdt å legge merke til at både pasient- og brukerrettighetsloven, som hjemler rett til BPA, og barnehageloven som regulerer barnehagene, skal i tilfeller som dette ivareta hensynet til barnet og barnets behov for livsutfoldelse, trygghet og omsorg. Kommunen er pliktsubjekt etter begge disse regelsettene. Jeg tillater meg derfor avslutningsvis å vise til kommunens ansvar for å se disse tjenestene i sammenheng. Jeg viser her særlig til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 som gir pasient og bruker med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. I arbeidet med en slik plan bør kommunen i dialog med familien kunne finne en hensiktsmessig måte å koordinere disse tjenestene på slik at en så langt som mulig kan ivareta familiens praktiske behov.