Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:867 (2014-2015)
Innlevert: 15.04.2015
Sendt: 15.04.2015
Besvart: 23.04.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Jeg er gjort kjent med at pasienter fra Finnmark til Universitetssykehuset i Nordland, UNN, kun kan benytte siste fly fra Tromsø med avgang ca. klokken 22.
Hvordan vil statsråden gå igjennom regelverket slik at reisetidene endres for å ivareta pasientene på en bedre måte?

Begrunnelse

Når pasienter som både er kronisk syke og har ulik nedsatt funksjonsevne, vil det etter mitt syn, være en ekstra belastning for disse å måtte vente i timesvis på en flyplass.

Det å reise til og fra behandlingen er for mange i seg selv en belastning. Turen kan komme opp i både 16 og 17 timer ved for eksempel reise fra Alta kl. 07 med retur kl. 22.30.

Ved forsinkelser blir dagene enda lengre.

For personer som er avhengig av ledsager/ assistenter på reisen, vil de bruke opp timene sine på å vente på at flyene skal gå om kvelden.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Spørsmålet dreier seg om pasienter som må vente lenge på transport i forbindelse med behandling. Enkelte pasienter blir henvist til å vente på et senere og billigere fly, selv om det hadde vært mulig å benytte en tidligere men dyrere avgang. Etter dagens regelverk får pasienten dekket utgifter til billigste rutegående transport. Videre skal flyreiser bestilles av pasientreisekontorene. Regelverket legger ingen føringer for hvor lang reisetid og ventetid pasienter må akseptere. Den 27. mars i år la regjeringen fram for Stortinget et forslag til ny ordning for dekning av pasientreiser. Jeg viser til Prop. 77 L (2014–2015) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven (dekning av utgifter til pasientreiser). I tillegg har utkast til ny pasientreiseforskrift vært på offentlig høring. Etter utkastet til ny forskrift skal utgangspunktet fortsatt være at helseforetaket på forhånd skal bestille flyreisen. Men hvis pasienten selv legger ut for flyreisen, er det to alternativ: For reiser som er kortere enn 300 kilometer hver vei, skal reiseutgiftene dekkes med en fast standardsats per kilometer. For reiser som er lengre enn 300 kilometer hver vei, skal reiseutgiftene dekkes med taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel. I begge tilfellene kan pasienten velge å reise med et annet fly enn det billigste. Utgiftsdekningen er imidlertid begrenset til standardsats eller kostnadene til billigste rutegående transport. Jeg mener det er et riktig prinsipp at pasienter som reiser med fly får dekket utgiftene til det billigste alternativet. Men jeg ser at ventetiden kan bli ubehagelig for enkelte pasienter. I noen tilfeller kan det være et billigere og mer forsvarlig alternativ hvis pasienten reiser dagen før behandlingen. Pasientreisekontorene gjør fortløpende vurderinger av sin praktisering av regelverket, og er bevisste på utfordringene som særlig finnes i Nord-Norge på dette feltet. Verken proposisjonen eller forskriftsutkastet legger opp til særskilt regulering av ventetid knyttet til flyreiser. Utforming av hensiktsmessige regler om ventetid er svært krevende. En skjønnspreget regel om ”rimelig” ventetid vil være vanskelig å praktisere og kreve store ressurser til saksbehandling. En mer detaljert regulering, med ulike tidsmessige grenser, vil ganske fort bli feil i møte med virkeligheten. Den valgfriheten som er lagt inn i den nye ordningen vil imidlertid avhjelpe noen av problemene. Både standardsats og dekning av billigste rutegående transport ved reiser over 300 kilometer gir pasientene økt valgfrihet. Hvis den nye forskriften blir vedtatt slik som foreslått, får pasienten to valg for de lange flyreisene: Enten kan pasienten bestille fly selv og få dekket det den billigste billetten ville kostet, eller pasienten kan reise til det tidspunktet som pasientreisekontoret har lagt opp til.