Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:916 (2014-2015)
Innlevert: 28.04.2015
Sendt: 28.04.2015
Besvart: 07.05.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): I hvilken grad mener statsråden at det norske helsevesenet står fritt til å velge om de vil forholde seg til diagnostiske funn og diagnoser som medlemmer av folketrygden har fått avdekket i annet land innenfor EØS-området?

Begrunnelse

Jeg har fått informasjon fra pasienter som oppgir at det norske helsevesen velger å ikke forholde seg til diagnostiske funn og diagnoser fra offentlig godkjent helsepersonell i andre land innenfor EØS-området. Dette til tross for at HELFO bekrefter at de aktuelle spesialistene innehar autorisasjon.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg forstår spørsmålet fra stortingsrepresentanten slik at han ønsker en avklaring av hvorvidt norsk helsepersonell er forpliktet til å følge opp diagnostiske funn og diagnoser som er gitt av offentlig godkjent helsepersonell i andre land innenfor EØS-området.

Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 4 et selvstendig ansvar for at deres yrkesutøvelse er forsvarlig. Dette ansvaret innebærer at det enkelte helsepersonellet har en plikt og en rett til på selvstendig grunnlag og i samsvar med sine faglige kvalifikasjoner vurdere hva som er faglig forsvarlig yrkesutøvelse i det enkelte tilfelle.

I de tilfellene en pasient har gjennomgått undersøkelser og fått en vurdering av en spesialist i et annet EØS-land vil dette kunne være verdifullt som grunnlag for den videre oppfølgingen av pasienten i Norge. Den norske spesialisten vil imidlertid være forpliktet til å foreta en selvstendig medisinsk faglig vurdering av pasienten basert på den samlede informasjonen som foreligger. Kravet til forsvarlighet innebærer at helsepersonellet også må innhente tilstrekkelig opplysninger for å kunne foreta en forsvarlig medisinsk faglig vurdering. Den norske spesialisten kan mene at det er behov for foreta nye eller andre undersøkelser enn det som den tidligere spesialisten har bygget på. Den norske spesialisten kan også komme til en annen konklusjon med hensyn til diagnose og det videre behandlingsforløp etter en vurdering av de diagnostiske funnene.

Det er ikke slik at vurderinger eller konklusjoner foretatt av helsepersonell i et annet EØS-land har forrang for vurderinger eller konklusjoner som er gjort av norsk helsepersonell. Helsepersonellet må foreta en selvstendig medisinsk faglig vurdering av pasienten basert de funn og opplysninger som foreligger. Slik er også situasjonen når en pasient henvises fra en norsk spesialist til en ny spesialist i Norge.