Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til statsministeren

Dokument nr. 15:1015 (2014-2015)
Innlevert: 22.05.2015
Sendt: 22.05.2015
Besvart: 29.05.2015 av statsminister Erna Solberg

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hvorfor hemmeligholdes fortsatt opplysninger om statens rolle i det uformelle oppgjøret med tyskerjentene, og hva skyldes den manglende viljen til å rydde opp overfor jentene og kvinnene som ble rammet?

Begrunnelse

I år åpnet Riksarkivet landssvikarkivet for allment innsyn. Opplysningene om statens behandling av tyskerjenter er imidlertid fortsatt stengt for innsyn. Riksarkivet viser til Forvaltningslovens § 11 om forlenget taushetsplikt i arkivverket.
Innsynskrav i journaler fra statens største interneringsleir på Hovedøya i Oslo er avvist, og statens rolle i det uformelle oppgjøret med tyskerjentene forblir hemmelige.
Dokumentarfilmskaper Lena-Christin Kalle skriver i en kronikk på RK Ytring 11. mai 2015 følgende om hva jentene og kvinnene ble utsatt for:

"Et ukjent antall jenter og kvinner ble ulovlig arrestert. Kvinnene ble avhørt om sitt sexliv og tvangsundersøkt av gynekolog. Mange var jomfruer, og de yngste jentene var 14 år. Prosedyren var en del av myndighetenes straff. Frekvens i samleier og antall tyske seksualpartnere avgjorde hvor lenge interneringen varte. Under interneringen ble jentene satt til straffarbeid.
Tyskerjenter ble fratatt jobbene sine. Og staten nektet mange unge, fortvilte mødre barnebidrag på grunn av stempelet som «tyskertøs».
Kvinner som giftet seg med tyske soldater, ble ansett som fiender av staten. Flere tusen mistet statsborgerskapet før de ble deportert til et sønderbombet Tyskland. For enkelte ble tilværelsen for tøff. De tok livet sitt.
Kvinner i Norge med rett til krigsenkepensjon blir fremdeles nektet pensjon dersom de er registrert i statlige arkiver som tyskerjenter."

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Opplysningene som representant Trine Skei Grande viser til, gjelder Hovedøya-arkivet Dette arkivet inneholder opplysninger om en interneringsleir for "tyskerjenter" etter andre verdenskrig. Arkivet er ikke hemmelig, men det inneholder opplysninger som er taushetsbelagt av hensyn til personvernet for de som ble internert.
Høsten 2013 oppnevnte Riksarkivaren en arbeidsgruppe som vurderte spørsmål om forlengelse av taushetsplikten for opplysninger i Landssvikarkivet og andre arkiver i tilknytning til andre verdenskrig. Arbeidsgruppen hadde medlemmer fra Arkivverket samt professor Eivind Smith, Universitetet i Oslo og direktør Guri Hjeltnes, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Arbeidsgruppen vurderte spesielt Hovedøya-arkivet. Gruppen viste til det personsensitive innholdet i dette arkivet og til at det ikke er kjent hvilke kvinner som er omtalt i arkivet. Innvilgelse av innsynskrav må derfor praktiseres slik at innsyn må gis til hele arkivet med kartotekkort. Arbeidsgruppen vurderte at hensynet til offentlighetens interesse i saken ikke oppveier hensynet til personvernet Gruppen konkluderte at både personvernet og samfunnets innsyns- og kunnskapsbehov best kan ivaretas ved at materialet er tilgjengelig for forskning. Riksarkivaren sluttet seg til denne konklusjonen og forlenget i 2014 taushetsplikten for Hovedøya-arkivet til 2030. Her har Riksarkivaren tatt utgangspunkt i at arkivet kan inneholde opplysninger om jenter født så sent som i 1930 og en levetid på inntil 100 år.
I mange tilfeller ble kvinner, inkludert unge jenter, som hadde hatt kontakt med tyske soldater, utsatt for en behandling som er under enhver kritikk. Studier av hva som skjedde med kvinnene viser blant annet at de ble fratatt jobben og noen mistet statsborgerskapet sitt. Politiet administrerte internering av kvinner som i praksis var like mye straff som en beskyttelsesanordning som den var ment å være.
Det er viktig at vi har kunnskap om det som skjedde etter krigen. Det at opplysninger i Landssvikarkivet og andre arkiver i tilknytning til andre verdenskrig er tilgjengelig for forskere er sentralt i den forbindelse. Det er vesentlig at vi har forskning og kilder som gir oss kunnskap om hvordan samfunn og statsapparat reagerte. Eksempler på dette er prosjekter som det HL-senteret holder på med om politiets rolle etter krigen og boken som Knut Papendorf har skrevet om tyskerjentene. Forskning og kunnskapsformidling er viktig slik at vi - både som samfunn og som offentlige myndigheter - kan ta lærdom av det som skjedde.