Begrunnelse

Formålet med bestemmelsen var å gi et rettsvern mot mishandling, og det skulle ikke ha noe med mannens inntekt å gjøre.
Vi ser en streng praksis av myndighetene. Da den såkalte mishandlingsbestemmelsen ble vedtatt som en lov 2010, ble det særlig vektlagt at kvinner i mishandlingsforhold skulle føle seg trygge på at de kunne bryte ut av voldelige ekteskap uten å være redde for å miste oppholdstillatelsen i Norge. I forarbeidene til loven skrev Justisdepartementet blant annet følgende:

"Departementet legger avgjørende vekt på at personer som er utsatt for mishandling ikke må oppfatte bestemmelsen som et usikkert handlingsalternativ, og dermed forbli i et skadelig samliv av frykt for å miste oppholdstillatelsen. Det er derfor viktig at bestemmelsen fremstår som en tydelig rettighetsbestemmelse overfor målgruppen."

Resultatet ble at mishandlingsbestemmelsen ble til paragraf 53 i utlendingsloven om "Fortsatt oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag". Denne paragrafen fastslår at en utlending som har fått oppholdstillatelse som følge av gjenforening med ektefelle eller samboer, skal gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag dersom samlivet har opphørt og det er grunn til å anta at det har vært mishandling i forholdet. Dette gjelder også dersom personen kan få problemer i hjemlandet som følge av samlivsbruddet.
Mange av innvandrerne som mishandles i parforholdet, er redde for ikke å bli trodd, de kjenner ikke reglene, og de er redde for å gå til politiet. Signalene utlendingsmyndighetene sender ut ved å gi avslag på grunnlag som dette, fører til at enda færre velger å gå til politiet. Det er stikk i strid med de politiske målsettingene.