Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1062 (2014-2015)
Innlevert: 02.06.2015
Sendt: 03.06.2015
Besvart: 09.06.2015 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Hvor mange ganger skal en bruker som har en irreversibel funksjonshemming eller lidelse måtte sende inn og dokumentere samme problemstilling for å få godkjent og vedtatt retten til tekniske hjelpemiddel eller andre tiltak som f.eks. hjelpestønad?

Begrunnelse

For mange brukere er det tøft nok å godta sin funksjonshemming og ikke minst leve med den, om de ikke skal måtte kjempe mot et vanskelig offentlig system i tillegg.
En historie er om en ung mann som for 28 år siden ble påkjørt av en person som kjørte i ruspåvirket tilstand. Påkjørselen resulterte i at denne unge mannen måtte amputere begge beina. Vedkommende har slitt med å finne proteser som passer, og har måttet reise langt for å få tilpasset disse. I de siste 13 årene har vedkommende hvert år måttet skrive ny søknad om protese, begrunne hvorfor behov og legge ved oppdatert legeerklæring. Det skal vel mye til at personens behov for protese vil endre seg, og at de medisinske begrunnelsene ikke vil være de samme. Søknaden har vært identisk lik de siste 13 årene, men brukeren har måttet søke på samme mal som før.
Det samme systemet opplever de foreldre som får et barn født med Downs Syndrom, og har behov for hjelpestønad. Her må legeerklæring legges ved hvert år som sier at barnet har denne diagnosen, selv om den i all sitt vesen er livslang.
Hverdagen for personer med livsvarige diagnoser er tunge nok, og derfor bør systemet kunne ta høyde for at det finnes livslange sykdommer som brukeren alltid vil lide av, og ikke kunne bli frisk fra.
I denne IKT verdens tidsalder bør det kunne legges inn slike opplysninger og avhjelpe brukeren fra å måtte dokumentere alle disse opplysninger hver gang det er noen behov.
Dette ville gi et mindre behov for oppraderte legeerklæringer, bruk av færre legetimer og ikke minst forenkle systemet hos NAV.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Representanten Bollestads spørsmål dreier seg om Arbeids- og velferdsetatens krav til dokumentasjon knyttet til ulike søknader – eksemplifisert ved søknad om hjelpemidler og hjelpestønad. Jeg vil peke på at diagnose i seg selv ikke er nok til å utløse rettigheter etter folketrygdloven. Det er gjerne flere vilkår utover det medisinske som må være oppfylt for å få rett til ytelse. For rett til hjelpestønad er det ikke nok at personen har en varig sykdom, skade eller lyte. Det må også foreligge et særskilt behov for tilsyn og pleie på grunn av sykdommen mv. Ved vurderingen av hvilken sats stønaden skal ytes etter, skal det legges vekt på hvor mye den fysiske og psykiske funksjonsevnen er nedsatt, hvor omfattende pleieoppgaven og tilsynet er, hvor stort behov vedkommende har for stimulering, opplæring og trening og hvor mye oppgaven binder den som gjør arbeidet. Derfor må både diagnose og pleiebehov dokumenteres. To personer med samme medisinske diagnose kan ha ulikt funksjonsnivå og dermed ulikt behov for ekstra pleie. Selv om den medisinske diagnosen i mange tilfeller åpenbart er uendret, kan pleiebehovet endre seg over tid. I noen tilfeller kan pleiebehovet avta; i andre tilfeller kan pleiebehovet øke. Når Arbeids- og velferdsetaten ber om oppdatert legeerklæring, er hensikten blant annet å få belyst om det har skjedd endringer i pleiebehovet. Dette sikrer også at en fanger opp tilfeller der pleiebehovet kan ha økt såpass mye at det foreligge rett til hjelpestønad etter en høyere sats enn tidligere. Tilsvarende er det ved søknad om ulike typer hjelpemiddel – i spørsmålet fra representanten eksemplifisert gjennom søknad om protese. Selv om etaten ikke på noen måte betviler at en person som har amputert begge ben vil ha behov for en protese, så er det viktig at man har oppdaterte medisinske opplysninger for å sikre at man får den protesen eller det hjelpemidlet man har behov for. Behovene endrer seg ofte over tid, slik at det ikke nødvendigvis vil være riktig å tilstå eksakt samme hjelpemiddel hver gang dette må byttes. Jeg er selvsagt enig med representanten i at det ikke bør stilles unødige krav til brukerne der det ikke er behov for det. Jeg forutsetter at Arbeids- og velferdsdirektoratet jevnlig vurderer kravene til dokumentasjon. Jeg tenker da på hvilken dokumentasjon som skal være nødvendig, hvor hyppig dokumentasjon skal innhentes, og i hvilken form dokumentasjonen skal frambringes overfor etaten. Jeg vil likevel avslutningsvis igjen peke på viktigheten av at man innhenter tilstrekkelig dokumentasjon til å sikre at rett ytelse eller tjeneste blir gitt i alle saker.