Ketil Kjenseth (V): Hvor mange personer har gjennomgått organtransplantasjoner som følge av blåskjellforgiftning sammenlignet med soppforgiftninger i Norge de siste 15 årene, og hva er den prinsipielle begrunnelsen for at det gis betydelig støtte for å sikre mattryggheten til private blåskjellsankere, men ikke til de som plukker sopp?
Begrunnelse
I sitt svar på mitt spørsmål vedrørende soppkontroller 24.08.2015, peker statsråd Høie på at det er den enkeltes ansvar å sikre at soppen man spiser ikke er giftig. Det er jeg enig i, og det gjelder på nær sagt alle områder, at hver enkelt har et ansvar for sitt eget liv.
Likevel er det slik at samfunnet stiller opp med råd, veiledning og tiltak på en lang rekke områder, dels fordi vi ønsker et varmere samfunn der ikke alle bare skal være sin egen lykkes smed, og dels fordi forebygging lønner seg samfunnsøkonomisk. Derfor gis det offentlig støtte til blåskjellvarselet for båtfolket, til kontroll av elgkjøtt for eget konsum hos elgjegere i Hedmark, til Røde Kors for å drive fjellredning, til tiltak for å få folk til å slutte å røyke og spise sunnere mat – og en lang rekke andre tiltak, der folk i utgangspunktet har et selvstendig ansvar.
Vi har et offentlig budsjett på nesten 1,2 milliarder til mattrygghet i Norge, og det drives mye fornuftig innsats for forebygging på mange områder i samfunnet.
I Norge har vi et helsevesen betalt av det offentlige, og bare av den grunn er det en selvstendig grunn til at det offentlige også bør legge til rette for at det drives utstrakt forebygging, noe både den nylig fremlagte folkehelsemeldingen og Stortingets behandling understreker.
Undertegnede stiller seg undrende til at statsråden i sitt svar betviler effekten av soppkontrollene, og samtidig berømmer arbeidet. Når 300 kurver med giftig sopp ble sortert ut ved kontroller i fjor, og
soppkontrollørene rapporterer, basert på samtaler med kurvenes eiere, at flere helt sikkert ville tatt disse kurvene med seg hjem og spist innholdet, er det grunn til å tro at dett er et godt forebyggende tiltak. Selv om noe ikke er dokumentert, så betyr ikke det at det ikke har effekt. Det vil gjelde for mange områder innen forebygging at det er vanskelig å dokumentere effekter.
I 2007 var det en statlig støtte som ble avviklet. I tillegg har det både før og etter 2007 vært noe lokal, tilfeldig økonomisk støtte. Statsråden peker på at det ikke er soppkontroller over hele landet. Tilbudet er landsomfattende, men finnes ikke på ethvert sted og har vært nedadgående på grunn av manglende ressurser. Norges sopp- og nyttevekstforbund vil imidlertid med en meget beskjeden støtte på 1,5 millioner være i stand til å trappe opp virksomheten vesentlig over hele landet sammenlignet med de senere års «sultefôring».
Jeg ser ingen prinsipiell forskjell på soppkontroller og andre forebyggende helsetiltak. Mange slike tiltak har, i likhet med soppkontroller, en dobbelt positiv effekt: man forebygger risiko og skade, og understøtter helsefremmende tiltak, som friluftsliv og matglede.