Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:107 (2015-2016)
Innlevert: 26.10.2015
Sendt: 26.10.2015
Besvart: 03.11.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Vil regjeringen gjøre en ny vurdering av om akupunktører kan bli vurdert som helsepersonell og få autorisasjon, og hva er argumentene for ikke å gjøre dette?

Begrunnelse

Akupunktur er blitt en mye benyttet metode og anvendes både i helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Innslaget av akupunktur i palliativ behandling har økt, leger henviser til akupunktur og det er en mye brukt smertelindring i sykehus.

Pasienter skal være sikre på at de får kvalitativ god hjelp av kvalifisert helsepersonell når de møter helsetjenesten. Autorisasjonsordningen er et viktig bidrag til dette. En utdannet akupunktør har treårig bachelorutdanning, men er i dag ikke innlemmet i autorisasjonsordningen.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Spørsmålet om å autorisere akupunktører i henhold til helsepersonelloven ble som representanten viser til vurdert for forholdsvis kort tid siden. Helse- og omsorgsdepartementet konkluderte i brev av 3. juli 2014 med at vi ikke fant grunn til å autorisere akupunktørene i henhold til helsepersonelloven og at vi derfor heller ikke ville sende på høring forslag om å autorisere personellgruppen. I tillegg til anmodningen om å inkludere akupunktører i helsepersonellovens autorisasjonsordning, hadde departementet til vurdering anmodning om autorisasjon for tolv andre personellgrupper. Disse gruppene var osteopat, musikkterapeut, hudpleier, logoped, audiopedagog, genetisk veileder, homøopat, naprapat, barnevernspedagog, sosionom, ernæringsfysiolog og manuellterapeuter. Departementet kom til at heller ingen av disse gruppene burde gis autorisasjon etter helsepersonelloven.

De ulike autorisasjonsanmodningene var gjenstand for en grundig saksbehandling. Akupunkturforeningens autorisasjonsanmodning ble oversendt Helsedirektoratet for vurdering. Direktoratet oversendte 27. mars 2012 sin vurdering av i alt syv autorisasjonsanmodninger, herunder anmodningen fra Akupunkturforeningen. Direktoratet anbefalte ikke autorisasjon for akupunktører og ved departementets brev av 27. juni 2012 ble direktoratets vurdering oversendt Akupunkturforeningen. Foreningen ble bedt om å oversende eventuelle kommentarer til direktoratets vurdering og tilråding, noe foreningen gjorde ved brev av 17. september 2012. Akupunkturforeningens kommentarer og tilleggsdokumentasjon ble deretter oversendt direktoratet som i en tilleggsvurdering av 5. november 2012 opprettholdt sin opprinnelige vurdering og tilråding om å ikke anbefale autorisasjon for akupunktørene. Også denne tilleggsvurderingen ble gjort kjent for Akupunkturforeningen. Det har etter dette også funnet sted korrespondanse mellom Akupunktørforeningen og departementet knyttet til autorisasjonsanmodningen, samt også vært avholdt møte mellom foreningen og departementet.

I departementets brev av 3. juli 2014 er det redegjort for helsepersonellovens autorisasjonsordning og vilkårene for å autorisere nye personellgrupper. Departementet har her blant annet vist til at hvorvidt det skal gis autorisasjon etter helsepersonelloven vil bero på en hensiktsmessighetsvurdering. Ingen personellgrupper har noe rettskrav på å få autorisasjon og dette gjelder selv om vilkårene som eksplisitt fremgår av helsepersonelloven § 48 fjerde ledd vurderes å være oppfylt. Når det gjelder vurderingen av den konkrete autorisasjonsanmodningen uttalte departementet blant annet:

"Når det gjelder direktoratets konkrete vurdering og begrunnelse vises det til deres første vurdering av 27. mars 2012. Det vises også til direktoratets andre vurdering av 5. november 2012 hvor direktoratet, etter å ha vurdert en rekke innspill, presiseringer og ny dokumentasjon fra Akupunkturforeningen, har opprettholdt sin første vurdering og tilråding.

Etter en helhetsvurdering slutter departementet seg i all hovedsak til direktoratets vurdering av autorisasjonsanmodningen fra Akupunkturforeningen og tilråding om ikke å inkludere akupunktørene i helsepersonellovens autorisasjonsordning. Departementet ser imidlertid at det på enkelte punkter er ulik oppfatning mellom Akupunktørforeningen og direktoratet når det gjelder de ulike vurderingskriteriene som er relevant for autorisasjonsspørsmålet, og særlig når det gjelder vurderingen av om de ulike vurderingskriterier eller vilkår er oppfylt eller ikke. Vi ser også at en litt annerledes vekting av enkelte argumenter kan gjøre autorisasjonsspørsmålet mer åpent for noen av de gruppene som direktoratet har vurdert. Departementet kan likevel ikke se vesentlige faglige argumenter som skulle tilsi behov for å overprøve direktoratets vurdering av autorisasjonsanmodningen fra Akupunkturforeningen. Departementet er derfor av den oppfatning at akupunktørene ikke oppfyller de nødvendige kriteriene for autorisasjon som følger av helsepersonelloven.

Det vises til at hensynet til pasientsikkerhet vil være ivaretatt selv om akupunktørene ikke inkluderes i helsepersonellovens autorisasjonsordning, idet helsepersonelloven uansett vil komme til anvendelse overfor personell som arbeider i helse- og omsorgstjenesten og yter helsehjelp. For personell som arbeider utenfor helse- og omsorgstjenesten vil brukernes sikkerhet og forbrukervern bli ivaretatt innenfor de rammer som følger av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det skjer allerede i dag et utstrakt samarbeid mellom autorisert og ikke-autorisert personell ved ytelse av helsehjelp. Selv om det i fremtidens helse- og omsorgstjeneste fortsatt vil være viktig med sterke fagprofesjoner, kan det også være behov for kompetanse som dagens profesjoner i liten grad innehar. Det dukker jevnlig opp nye grupper som ønsker autorisasjon, men en utvikling mot stadig nye autoriserte grupper kan innebære risiko for en mer fragmentert og profesjonsdelt helse- og omsorgstjeneste. Dette tilsier en forholdsvis restriktiv praksis når det gjelder å innlemme nye personellgrupper i autorisasjonsordningen.

Departementet vil også påpeke at selv om de europeiske landene har mange likheter når det gjelder hvilke behandlingsformer/personellgrupper som er offentlig godkjent eller autorisert, er det også flere ulikheter. Dette kan ha historiske eller tradisjonsbundne årsaker eller skyldes ulikheter i de offentlige godkjenningsordningene. Det at en personellgruppe eller behandlingsform har autorisasjon eller offentlig godkjenning i et annet europeisk land, er derfor i seg selv ikke noe avgjørende argument for at personellgruppen skal gis autorisasjon også i Norge. Departementet viser i den forbindelse også til at man i EU nylig har tatt initiativ for å bremse en utvikling mot stadig godkjenning av flere yrker i henhold til yrkeskvalifikasjonsdirektivet, blant annet fordi dette medfører økt byråkrati og administrative kostnader.

Departementet vil også vise til at autorisasjonsanmodningen fra akupunktørene gjelder personell som tilbyr alternativ behandling. I norsk offentlige helse- og omsorgstjeneste har man tradisjonelt operert med et skille mellom på den ene siden helse- og omsorgstjenester og helsepersonellgrupper som har en ”skolemedisinsk” forankring, og på den andre side alternative behandlingsformer og behandlere. Dette skillet er også lagt til grunn i gjeldende lovgivningen. Helse- og omsorgstjenestelovgivningen regulerer tjenester og personellgrupper som gjennom sin utdanning har en ”skolemedisinsk” forankring, mens lov om alternativ behandling regulerer helserelaterte tjenester som ikke er å anse for helsehjelp i henhold til helsepersonelloven

Med ”skolemedisin” forstås grovt sett den kunnskap og yrkesaktivitet som er basert på en biomedisinsk forståelsesmodell og som ligger til grunn for den helsefaglige kunnskap som benyttes av autorisert helsepersonell. Skolemedisinen bygger på vestlig naturvitenskap og kravet om at behandling/effekt av behandling skal være dokumentert, enten gjennom vitenskapelig forskning eller erfaringsbasert systematisert kunnskap, står svært sentralt. Med alternativ behandling menes i stor grad behandling som bygger på et annet teoretisk grunnlag enn ”skolemedisinen”. Gjennomgående skiller mange av disse behandlingene seg fra skolemedisinen når det gjelder sykdomslære, forklaring av sykdommers årsak og behandlingsprinsipper for ulike sykdommer. Kunnskapsgrunnlaget, både når det gjelder forklarings-/virkningsmodellene for behandlingsformene og når det gjelder behandlingsformenes effekt, er varierende og i mange tilfeller mangelfullt vurdert i forhold til den standard man har bygget skolemedisinen og den ordinære helsetjenesten på. Slik departementet vurderer det, er dette et argument som også taler mot å imøtekomme ønsket fra akupunktører om å bli omfattet av helsepersonellovens autorisasjonsordning."

Under henvisning til den korte tid som har gått siden ovennevnte konklusjon, sammenholdt med den vurdering og begrunnelse som lå til grunn for konklusjonen, kan jeg ikke se at det skulle være grunn til noen fornyet vurdering av dette spørsmålet nå.