Skriftlig spørsmål fra Knut Arild Hareide (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:108 (2015-2016)
Innlevert: 26.10.2015
Sendt: 26.10.2015
Besvart: 30.10.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Knut Arild Hareide (KrF)

Spørsmål

Knut Arild Hareide (KrF): Kan unntaksbestemmelsene i Dublin III-forordningen praktiseres slik at de gjøres gjeldende for syriske flyktninger som er gift med norske statsborgere, og at asylsøknader i denne kategorien kan realitetsbehandles i Norge?

Begrunnelse

Hovedregelen i Dublin-avtalen er at søknaden fra en asylsøker skal behandles av det første landet søkeren kommer til. I Dublin III-forordningen er det stipulert enkelte unntaksbestemmelser fra denne hovedregelen. Dersom disse kriteriene oppfylles kan asylsøknaden realitetsbehandles i Norge.

Morgenbladet refererer den 16. oktober 2015 til en sak som illustrerer et forhold som fortjener særskilt oppmerksomhet i denne sammenheng.

Den syriske flyktningen «Ahmed» er gift med en norsk statsborger, men har fått avslag på sin asylsøknad, uten realitetsbehandling, med henvisning til Dublin-regelverket. Grunnen er at han, på sin flukt til Norge for å gjenforenes med sin familie, ble registrert i Polen. Han lot seg registrere der fordi han fryktet retur til Syria dersom han i møte med polske myndigheter svarte at han ikke var asylsøker, noe som hadde skjedd med andre han kjente. Ahmed», som er lege og har arbeidet i Aleppo for Leger Uten Grenser i to år, samt hatt koordineringsansvaret for arbeidet til MSF i Aleppo og ett sykehus til inne i Syria (siste år med base på tyrkisk side), vil være meget utsatt for forfølgelse, overgrep og tvangsrekruttering til IS eller regjeringshær dersom han skulle bli returnert. Som syrisk flyktning til Norge ville han derfor også ha rett på beskyttelse på individuelt grunnlag.

Etter å ha kommet til Norge og levert sin søknad, fikk han avslag med henvisning til Dublin-regelverket og sendt tilbake til Polen der han nå venter på behandling av sin asylsøknad. Selv om ekteskapet er ansett som legitimt og registrert i det norske Folkeregisteret, henvises det i avslaget fra norske utlendingsmyndigheter til at ekteskapet ‘ikke eksisterte i hjemlandet’. Ekteparets plan var nettopp å få familie i hjemlandet for flere år tilbake, men krigen stanset alle slike planer. «Ahmeds» norske kone bor og arbeider i Norge; det er ikke aktuelt for henne å flytte til Polen.

Saken er håndtert i henhold til UDIs retningslinjer. Selv med en streng fortolkning av Dublin III-forordningens unntaksbestemmelser synes det ikke rimelig å forvente at et ekteskap alltid skal ha ‘eksistert i hjemlandet’ i situasjoner der det er krig i eget land. I denne sammenheng vises det til ordlyden i Dublin-forordningens artikkel 2 g, der det ikke er stilt et eksplisitt kriterium om at begge ektefeller må ha hatt familiebånd i hjemlandet. Med henvisning til forordet i Dublin-forordningen, der det står at «retten til familieliv bør være et grunnleggende hensyn» i anvendelsen av forordningens bestemmelser, bør det derfor kunne gis et signal til Utlendingsdirektoratet om praktiseringen av unntaksbestemmelsene som tilsier realitetsbehandling der en asylsøker kommer fra en krigssone, et område som tilsier et anerkjent beskyttelsesbehov, og er gift med en norsk borger.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Innledningsvis ønsker jeg å bemerke at verken jeg eller departementet har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å uttale meg nærmere om den konkrete saken det vises til. Jeg kan imidlertid uttale meg generelt om regelverket.

Dublin III-forordningen gjelder som norsk lov. Forordningens artikkel 17 innebærer at en medlemsstat kan beslutte å ta en søknad om beskyttelse (asyl) til realitetsbehandling, selv om medlemsstaten ikke er ansvarlig etter bestemmelsene i Dublin III-forordningen. Av utlendingsloven § 32 annet ledd følger det at en asylsøknad likevel skal realitetsbehandles i Norge dersom asylsøkeren har en «tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle den». Kongen kan gi nærmere regler i forskrift. I utlendingsforskriften § 7-4 er det videre presisert at adgangen til å ta en søknad om beskyttelse til realitetsbehandling i Norge ellers bare skal benyttes dersom det foreligger «særlige grunner».

I saker der asylsøkeren har en ektefelle som har fått beskyttelse i Norge, vil norske myndigheter være ansvarlig for behandlingen av søknaden. Dette gjelder uavhengig av om familien var etablert i hjemlandet, eksempelvis i tilfeller der familielivet ble etablert i et naboland familien flyktet til. Dette følger av Dublin III-forordningen artikkel 9. I saker der asylsøkeren har en ektefelle med annen oppholdstillatelse i Norge, ev. norsk statsborgerskap, vil norske myndigheter være ansvarlig for behandlingen av søknaden dersom familien eksisterte i hjemlandet. Jeg viser til utlendingsforskriften § 7-4, hvor det står at dersom tilknytningen til Norge er familiemedlemmer i riket, skal definisjonene i Dublin III-forordningen legges til grunn. I Dublin III-forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav g om familiemedlemmer forutsettes det at «familien allerede eksisterte i hjemlandet».

Dublin-regelverket inneholder prosessuelle regler for hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad. Regelverket har ikke som formål å gi regler om realitetsbehandlingen av asylsøknadene eller om familieinnvandring. En utstrakt bruk av unntaksbestemmelsen med grunnlag i familietilknytning vil kunne undergrave formålet med Dublin III-forordningen. Utenlandske statsborgere som ønsker familieinnvandring med et familiemedlem i Norge henvises derfor til å søke om familieinnvandring på selvstendig grunnlag. Utenlandske statsborgere har for øvrig også mulighet til å søke om studie- og arbeidstillatelse i Norge.

Jeg mener at utfordringene vi i dag står overfor ikke kan løses ved at enkelte land lager egne regler om unntak fra hovedreglene i Dublin-regelverket. Det er behov for felles europeiske løsninger. Varige og gode løsninger må utarbeides i dialog og fellesskap med andre europeiske land.