Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:120 (2015-2016)
Innlevert: 28.10.2015
Sendt: 28.10.2015
Besvart: 04.11.2015 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Med hvilken rett kan barnevernet neglisjere en alvorlig medisinsk diagnose, og ikke la familien og barnet få utpekt en medisinskfaglig sakkyndig i en sak hvor det er snakk om omsorgsovertakelse?

Begrunnelse

Flere familier med alvorlig ME-syke barn har den senere tid opplevd at barnevernet igangsetter sak om fosterhjemsplassering av barn på bakgrunn av bekymringsmelding. Meldingen kan f.eks. komme fra skolen, fordi barnet har mye fravær. Til tross for at det foreligger erklæring fra lege om at barnet er sykt og har diagnosen ME, har flere familier opplevd at barnevernet igangsetter sak om omsorgssvikt. Barnevernet forholder seg ikke til den medisinske diagnosen. Erklæringer fra lege synes ikke å ha noen betydning.
Når sak om fosterhjemsplassering forberedes til fylkesnemnda peker barnevernet selv ut sakkyndige, f.eks. psykologer eller andre uten medisinskfaglig kompetanse om ME. I flere tilfeller har familier bedt om å få sakkyndige som har en medisinskfaglig kompetanse på ME, men de blir avvist med begrunnelse om at saken kun dreier seg om omsorgssvikt, og ikke sykdom. Det hevdes at det er familien, f.eks. mor som gjør barnet sykt gjennom overbeskyttelse eller annet, mens realiteten dreier seg om svært syke barn. Nylig ble et søskenpar plassert i fosterhjem, med kun tre årlige besøk av mor, noe som har skapt stor fortvilelse både hos mor og barn.
En annen sak er satt i gang, hvor familien ikke får en medisinskfaglig person utpekt til tross for at det foreligger flere uttalelser fra både fastlege og ME-spesialist om at barnet har ME, og at det ikke foreligger omsorgssvikt.
Disse familiene burde få hjelp med sine alvorlig syke barn og ikke være redde for at om de ber om hjelp så blir det en sak om omsorgssvikt i stedet.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Jeg er opptatt av at barnevernet skal jobbe for å sikre barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å oppnå dette formålet er det en forutsetning at barneverntjenesten følger opp innkomne bekymringsmeldinger på en god måte i samsvar med barnevernlovens krav.
Dersom barneverntjenesten mottar en melding som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernloven, skal barnets situasjon undersøkes av barneverntjenesten. Undersøkelsen skal kartlegge barnets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi grunnlag for å vurdere om barnet har behov for tiltak etter loven. Forvaltningsloven § 17 første ledd pålegger barneverntjenesten å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Saken opplyses blant annet gjennom barneverntjenestens kontakt med barnet og foreldrene og ved innhenting av opplysninger fra andre offentlige instanser. Barn med alvorlige medisinske diagnoser vil normalt ha tett oppfølgning av helsepersonell. Helsemedisinske opplysninger vil i slike tilfeller normalt være sentrale i saken. Barneverntjenesten skal innhente denne type opplysninger i undersøkelsen, og kan ikke se bort fra en legeerklæring om at det foreligger sykdom, men kan på tross av en slik legeerklæring vurdere at det er grunn til å begjære omsorgsovertakelse.
Dersom det i tillegg til dette er nødvendig med sakkyndig medisinsk kompetanse, kan barneverntjenesten engasjere en sakkyndig. Foreldrene kan ikke kreve at barneverntjenesten engasjerer en sakkyndig, men barneverntjenesten kan anmodes om dette. Foreldrene kan alltid på eget initiativ engasjere en sakkyndig.
Dersom undersøkelsen avdekker alvorlig omsorgssvikt, og hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig for å avhjelpe situasjonen, skal barneverntjenesten fremme en sak om omsorgsovertagelse for fylkesnemnda. Det er en forutsetning at barneverntjenesten vurderer at et slikt alvorlig skritt vil være til barnets beste. Fylkesnemnda skal, før de behandler saken, vurdere om saken er godt nok opplyst. Vitneførsel knyttet til alvorlige medisinske diagnoser vil kunne være et sentralt bevis i fylkesnemnda. I medhold av barnevernloven § 7-12 bokstav d kan nemndsleder på selvstendig grunnlag vurdere behovet for en sakkyndig utredning. Dersom nemndsleder vurderer at det er nødvendig med en sakkyndig utredning får den sakkyndige sitt mandat direkte av fylkesnemnda. Den sakkyndige skal i en slik situasjon avgi rapport til nemnda, men skal ikke delta i avgjørelsen.
Både barneverntjenesten og fylkesnemnda har med andre ord uavhengig av hverandre en selvstendig plikt til å vurdere behovet for en sakkyndig medisinsk utredning av barnet, men foreldrene har ikke noe ubetinget krav på en slik utredning.
I enhver barnevernssak skal det tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernet kan enes om. For at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale barneverntjenesten skal oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part, anmodet daværende Barne- og familiedepartement i 2005 fylkesmennene om å bistå med å utpeke en sakkyndig i saker der kommunen og den private part ikke blir enige om hvem som skal oppnevnes. Barnevernssaker er ofte preget av konflikt, og den sakkyndige bør i sitt arbeid og i sin tilnærming søke konfliktreduserende løsninger der det er forenelig med barnets beste.
Jeg er opptatt av at det legges til rette for å sikre god faglig standard på sakkyndige rapporter i barnevernssaker. Dette er viktig av rettssikkerhetsmessige hensyn. For å sikre dette skal rapporter som sakkyndige utarbeider i barnevernssaker alltid vurderes av Barnesakkyndig kommisjon. Kommisjonen har som oppgave å kvalitetssikre sakkyndige rapporter bestilt av barneverntjenesten, fylkesnemnda, domstolene eller de private parter, knyttet til barnevernssaker. Kommisjonen er et eksternt organ, og skal foreta en selvstendig og uavhengig vurdering av rapportene. Først når en rapport er gjennomgått av kommisjonen, kan den gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven. Barnesakkyndig kommisjon har nylig blitt evaluert, og rapporten vil offentliggjøres i nær fremtid.
Departementet har laget veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker for barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen. Retningslinjene beskriver blant annet hva en sakkyndig rapport forventes å omfatte og utgjør det strukturelle grunnlaget for medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon til å vurdere om rapportene er av en slik kvalitet at blant annet rettssikkerhet, faglighet, etiske betraktninger og kritisk anvendelser av metoder er ivaretatt. Retningslinjene er også ment å fungere som en orientering til sakens parter om de sakkyndiges arbeid i slike saker og hva som forventes av en sakkyndig rapport.
I tillegg til dette utarbeidet departementet i 2014 veiledende retningslinjer for bruk av egenerklæring ved engasjering eller oppnevning av sakkyndig i barnevernssaker. Formålet med retningslinjene er å sikre uavhengighet til parter og andre som kan ha interesse i barnevernssaken, samt å styrke åpenheten ved det sakkyndige arbeidet.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige. Det er fylkesmannen som fører tilsyn med at den kommunale barneverntjeneste utfører sine lovpålagte oppgaver. I saker der privat part er misfornøyd med oppfølgningen til barneverntjenesten er det anledning til å ta saken opp med fylkesmannen.