Skriftlig spørsmål fra Morten Wold (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:212 (2015-2016)
Innlevert: 16.11.2015
Sendt: 17.11.2015
Besvart: 24.11.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Morten Wold (FrP)

Spørsmål

Morten Wold (FrP): Det kan i noen tilfeller synes at det har vært for liten kontroll med hvilke personer som kommer inn til Norge for familiegjenforening, noe som vanskeliggjør arbeidet med å fastslå alder, identitet og slektskap.
Har eller vil statsråden ta initiativ til at det innføres større grad av DNA-testing av personer som kommer til landet både knyttet til familiegjenforening, men også generelt i dagens migrasjonssituasjon?

Begrunnelse

Per i dag blir slik testing benyttet i enkelte tilfeller der man trenger å få avklart en persons identitet, særlig ved ankomster fra land som Pakistan, India og Somalia, og andre risikoområder. Det er i vår alles interesse at vi med sikkerhet vet hvem som ankommer og får opphold i Norge, noe DNA-testing vil bidra til. Særlig i tvilstilfeller om familiegjenforening vil DNA-test kunne bidra til å unngå at noen eventuelt får opphold på falske premisser.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: I henhold til utlendingsloven § 87 kan søkeren og referansepersonen anmodes om å avlegge DNA-test når det i saker etter utlendingsloven er nødvendig for å fastslå om det eksisterer en familierelasjon.
Utlendingsmyndighetene avgjør på bakgrunn av sin vurdering av søknaden om det skal anmodes om DNA-test i den enkelte sak. Etter dagens praksis foretas DNA-testing dersom alle øvrige vilkår for en oppholdstillatelse (familieinnvandring) er oppfylt, dvs. i saker der søknaden ligger an til å bli innvilget, men hvor det foreligger tvil om riktigheten av den påståtte familierelasjonen. Tvil kan blant annet anses å foreligge dersom det er gitt mangelfulle eller motstridende opplysninger i søknaden, eller det ikke kan legges avgjørende vekt på dokumentasjonen som er vedlagt søknaden.
I dag gjennomføres det DNA-tester i familieinnvandringssaker for søkere fra Afghanistan og alle afrikanske land sør for Sahara (unntatt Sør-Afrika). Behovet for å teste ulike porteføljer kan endre seg over tid.
DNA-testing har økonomiske konsekvenser og medfører økt saksbehandlingstid. DNA-testing bør derfor bare benyttes i de tilfellene det er et begrunnet behov for det.
Departementet har ønsket å understreke viktigheten av å kontrollere om familieforhold som oppgis i utlendingssaker er riktige, og har ment at det er grunnlag for en noe mer omfattende kontrollpraksis. I september 2015 ga jeg derfor en instruks til UDI om å utvide bruken av DNA-testing (GI-11/2015 - Instruks om utvidet bruk av DNA-testing). Det vil fortsatt ikke være behov for å DNA-teste alle som søker familieinnvandring. DNA testingen vil rettes inn mot grupper av søkere og enkeltsaker hvor det er særlig grunn til slik testing.
Instruksen er ikke begrenset til saker om familieinnvandring. Det innebærer at UDI kan vurdere å utvide bruken av DNA-tester også i asylsaker dersom det anses hensiktsmessig.