Skriftlig spørsmål fra Anette Trettebergstuen (A) til kulturministeren

Dokument nr. 15:230 (2015-2016)
Innlevert: 18.11.2015
Sendt: 19.11.2015
Besvart: 25.11.2015 av kulturminister Thorhild Widvey

Anette Trettebergstuen (A)

Spørsmål

Anette Trettebergstuen (A): Med disse henvendelsene til ambassadene som utgangspunkt, hvorfor avviser statsråden å regne ut forslaget til kulturbudsjett for 2016 som andel av det totale statsbudsjettet, slik statsråden har gjort i svar på spørsmål nr. 228 fra finanskomiteen?

Begrunnelse

Det fremkommer i Dagsavisen 9.11.15 at statsråden har henvendt seg til en rekke ambassader for å fremskaffe informasjon om hvordan bevilgningene over statsbudsjettene til kulturformål har utviklet seg de senere år. Av svarene fremkommer det eksempelvis at i Danmark utgjør kulturbudsjettet 1 % av statsbudsjettet, mens det fra Tyskland refereres til at kulturbudsjettet utgjorde 1,69 % av statsbudsjettet i 2011. Det er tydelig at det for de fleste gir mer mening å redegjøre for kulturbudsjettet som andel av det totale statsbudsjettet, da det gir et bedre bilde på hvor høyt kultur prioriteres enn det å redegjøre for totalstørrelsen på kulturbudsjettet.

Thorhild Widvey (H)

Svar

Thorhild Widvey: Henvendelsene til ambassadene var et ledd i forberedelsene av kulturministerens åpningstale på Norsk kulturråds årskonferanse 4. november 2015. Bakgrunnen var tilsvarende henvendelser til utvalgte ambassader i 2013, som bekreftet at finanskrisen hadde ført til kutt i kulturbudsjettene i mange europeiske land. Kulturdepartementet ønsket nå å innhente informasjon for å kunne gi et oppdatert bilde av den europeiske situasjonen i dag – i kjølvannet av finanskrisen.
Spørsmål om utviklingen i kulturbudsjettene skulle sammen med flere andre spørsmål, herunder om kulturbevilgningenes prosentandel av det totale statsbudsjettet, gi et sammenligningsgrunnlag med opplysningene som ble innhentet på nyåret i 2013. Hensikten var denne gang ikke å benytte informasjonen til å sammenligne prosentandelen til kultur mellom landene, men å belyse utviklingen i Europa de siste årene. Svarene fra ambassadene bekrefter ellers at det ikke eksisterer noen enhetlig metode for å sammenligne kulturbudsjettenes prosentandeler av de totale statsbudsjettene mellom de ulike landene. Selv om enkelte av landene har oppgitt et slikt prosenttall, framgår det tydelig at beregningsgrunnlaget er ulikt.
Tilsvarende var tilfelle da den forrige regjeringen gjorde beregninger av kulturbevilgningene under "kulturløftet". Mens den i sin første periode hovedsakelig begrenset beregningsgrunnlaget til å omfatte bevilgningene på Kulturdepartementets budsjett, utvidet den etter hvert definisjonen av kulturløftet til å omhandle bevilgninger til kulturformål på opptil åtte andre departementers budsjetter. Ettersom kulturløftet var såpass vidt definert og stadig endret underveis, foreligger det heller ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag med nåværende tall. Det er mange tiltak på statsbudsjettet som kunne vært definert som kulturformål og som på den måten kan gi 1 prosent. Etter min vurdering er dette en lite meningsfull måte å føre kulturpolitikk på.
Jeg mener videre at 1-prosentmålet legger for ensidig vekt på å nå en kvantitativ størrelse på kulturbudsjettet og offentlig finansiering av kulturlivet. Jeg er opptatt av å tilstrebe kvalitet og fornuftig ressursbruk i kulturpolitikken. Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalget) peker nettopp på at kunstfeltet lenge har vært orientert mot offentlige midler, og at økt kommersiell kunst- og kulturproduksjon vil gi kunstnere og kulturutøvere bedre levevilkår og møte etterspørsel etter kunst- og kulturprodukter. Flere finansieringskilder gir samtidig økt mangfold og større uavhengighet fra offentlige myndigheter.
Den nåværende regjeringen har derfor lagt andre mål til grunn for kulturpolitikken. Offentlig støtte utgjør viktige investeringer i ny og annerledes tenkning som utvikler og beriker samfunnet vårt. Samtidig er det vesentlig å anerkjenne det bidraget private har ytt og yter til norsk kulturliv. Vi ønsker å legge til rette for at kulturlivet skal få et bredere finansieringsgrunnlag. Det bidrar til maktspredning, og til å gi et rikere og mer mangfoldig kulturliv. 1-prosentmålet er i denne sammenhengen ikke en relevant innfallsvinkel og beregningen av det er følgelig ikke en del av vår kulturpolitikk.
Regjeringen vil styrke og videreutvikle gaveforsterkningsordninger og skatteinsentiver som kan utløse mer privat kapital i kulturlivet. Regjeringen ser samtidig at markedet ikke alene kan sørge for den bredde, kvalitet, og mulighet til deltagelse innbyggerne i det moderne Norge vil ha. Disse begrensningene blir tydelige i et lite marked som det norske er. Regjeringen legger derfor også i årene som kommer opp til en vesentlig statlig deltagelse i finansieringen av kulturlivet, og vil fortsatt bidra til å opprettholde viktige kulturtilbud som ikke kan klare seg uten offentlig støtte.