Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:276 (2015-2016)
Innlevert: 30.11.2015
Sendt: 30.11.2015
Besvart: 04.12.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): Hvordan vil statsråden sikre at retningslinjene for palliasjon i kreftomsorgen blir etterfulgt, og hvordan vil statsråden sørge for at det ansettes tilstrekkelig antall sosionomer i sykehusene og kommunehelsetjeneste?

Begrunnelse

I Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen står det at det skal være sosionom tilknyttet palliative team på sykehus og i kommunene. Selv om dette er bestemt, mangler det mange steder sosionomer. Det er derfor et stort sprik mellom praksis og retningslinjene.
Et palliativt team er ikke komplett før også sosionom er tilknyttet teamet. Det er få sosionomer som er ansatt i kommunehelsetjenesten, og en del mindre sykehus mangler også sosionomer. Dette mener undertegnede er et tap for pasienter, pårørende, og for samarbeidet mellom sykehusene og kommunen.
Det er sosionomen som er kvalifisert til å avdekke pasienters og pårørendes sosiale behov. Sosionomer har som oppgaver å kartlegge psykososial og praktisk/økonomisk situasjon, ha kontakt med pårørende mm. Sosionomer koordinerer tjenester for pasienter som har behov for praktisk hjelp mot andre instanser. De kan også være en viktig samtalepartner for pasienter som ofte befinner seg i en krise. Sosionomer har i grunnutdanningen fokus på endringsarbeid, sosialt arbeid på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå, og også i systemisk tenkning. Likevel er det både i kommunene og på sykehusene sykepleiere og leger som ofte må gjøre sosialfaglige oppgaver, som de ikke er kvalifisert for eller er ansatt for å gjøre.
Undertegnede er bekymret for at sosionomer i sykehus ikke blir tilstrekkelig prioritert og er utsatt for å bli en salderingspost på budsjettene i sykehus. En grunn kan være at det ikke en lovpålagt tjeneste, men minst like viktig er det at det ikke er en del av ORG-systemet og ikke «gir» en økonomisk inntjening.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap. De nasjonale retningslinjene gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet og er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger virksomhetene og tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Nasjonale retningslinjer er ikke direkte rettslig bindende for mottagerne, men bør langt på vei være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge oppdaterte nasjonale retningslinjer vil fagpersonell bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet. Det framgår av retningslinjene at dersom det velges løsninger som i vesentlig grad avviker fra de nasjonale retningslinjene, bør dette dokumenteres og begrunnes. Sykehusenes eiere og ledelse bør tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retningslinjene kan følges.
Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen definerer palliasjon som aktiv behandling, pleie og omsorg for pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid. Lindring av pasientens fysiske smerter og andre plagsomme symptomer står sentralt, sammen med tiltak rettet mot psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle problemer. Målet med all behandling, pleie og omsorg er best mulig livskvalitet for pasienten og de pårørende. Tverrfaglig arbeid med deltagelse fra ulike helsepersonellgrupper, prest og sosionom m.fl. er derfor viktig.
Representanten Kjenseth viser spesielt til palliative team. I Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen omtales det palliative teamet som et sentralt bindeledd mellom 1.- og 2.-linjetjenesten og skal ha bred kompetanse i akutt palliasjon. Den kompetanse teamet ikke selv rår over, skal det formidle gjennom sine kontakter på sykehuset i regionen for øvrig, eventuelt utenfor denne. Sosionomer er en av flere yrkesgrupper som kan gi viktig bistand i det samlede tilbudet til palliative pasienter.
Finansieringsordningene er ett av flere virkemidler i helsepolitikken. Det er de medisinskfaglige vurderingene som skal være førende for den helsehjelpen den enkelte pasient tilbys. Den polikliniske finansieringen har i stor grad vært knyttet til kontakter med lege som utførende helsepersonell. Det er viktig at finansieringssystemene legger mest mulig til rette for en smartere og bedre arbeidsdeling i sykehusene. Det er derfor åpnet opp for at polikliniske konsultasjoner utført av flere helsepersonellgrupper kan inngå i innsatsstyrt finansiering. Samtidig må ikke finansieringssystemene bidra til en fragmentert helsetjeneste tilpasset oppgaver ulike typer helsepersonell utfører i sykehusene.
Helsedirektoratet forvalter innsatsstyrt finansiering og er departementets faglige rådgiver i finansieringsspørsmål. Det fremgår av forslaget til statsbudsjett for 2016 at departementet har fulgt opp anbefalingen fra direktoratet om å inkludere noen flere helsepersonellgrupper i innsatsstyrt finansiering. Sosionomer inngår ikke i dette forslaget. Det vil også bli lagt opp til at det kan kreves ordinær egenandel for de samme helsepersonellgruppene. Dette er i tråd med etablert praksis. Sosionomer teller med i innsatsstyrt finansiering av gruppebasert rehabilitering i sykehus. Sosionomer teller også med i innsatsstyrt finansiering av gruppebasert palliativ behandling. Det palliative teamet skal bestå av sykepleier (minst en full stilling) og en lege. Legen skal ha palliasjon som hovedaktivitet. Det palliative teamet skal være tverrfaglig, det forutsettes derfor også at andre yrkesgrupper er representert i teamet. Relevante yrkesgrupper kan være fysioterapeut, sosionom og prest. Det er ikke planer om å inkludere selvstendige polikliniske konsultasjoner utført av sosionomer i innsatsstyrt finansiering.
Det er opp til kommunene å bestemme hvor mange sosionomer de ønsker å ansette. I Meld. St. 26 (2015 – 2016) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, fremgår det at sosionomer/sosialfaglig kompetanse er viktig for flere pasient- og brukergrupper som er en del av regjeringens særlige satsninger. Kompetansen vil bl.a. være viktig for å skape tverrfaglig bredde i tjenestene og for å bistå pasienter, brukere og pårørende til å løse sosiale problemer, og opp mot koordinering av kommunale og statlige tjenester, f. eks. tjenester fra Nav og ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Når kommunene i tråd med kommunereformen skal få større ansvar og flere oppgaver, særlig innen rehabilitering/habilitering, vil blant annet sosionomer/sosialfaglig kompetanse være avgjørende for å klare dette. Denne omtalen i Stortingsmeldingen vil bli fulgt opp gjennom et høringsnotat. Jeg har videre merket meg komiteflertallets merknad i Innst. 40 S (2015 – 2016) der flertallet ber regjeringen i ytterligere grad gjøre rede for sosionomers og andre sosialfaglige profesjoners rolle i fremtidens primærhelsetjeneste.
Jeg ønsker også å vise til at det gjennom kompetanse- og innovasjonstilskuddet på statsbudsjettets kap. 761, post 68 gis tilskudd til grunn,- videre- og etterutdanning av personell i den kommunale omsorgstjenesten. Kommuner kan her søke om tilskudd til utdanning av personell til sosionom, dersom de prioriterer det.