Kirsti Bergstø (SV): Hvordan vil regjeringen sikre sjølaksefiske både som næringsvei og kulturbærer, og hvordan sikres sjølaksefiskerenes interesser i forbindelse med forhandlinger om ny avtale om fisket i Tanavassdraget?
Begrunnelse
Norge skal i henhold til sine internasjonale forpliktelser ivareta samisk kultur, hvor ivaretakelsen av de samiske næringene er av avgjørende betydning. Den sjøsamiske kulturen er særlig truet etter den harde fornorskingspolitikken, og ytterligere av fiskeripolitikken, som har ført til sentralisering og marginalisering av de sjøsamiske samfunn. Sjølaksefisket er en viktig faktor i den sjøsamiske kulturen, både som biinntekt og kulturbærer gjennom et viktig bidrag til tradisjonelt kosthold.
I tillegg til å være forpliktet til å ivareta sjølaksefisket som et viktig materielt grunnlag i sjøsamisk kultur, er Norge forpliktet til å ivareta næringer som er bærer av viktig tradisjonell kunnskap om naturressursene. Dette følger av CBD / Biomangfoldkonvensjonen, som Norge ratifiserte i 1993.
I det tradisjonelle sjølaksefisket eksisterer det avansert kunnskap om fisket i en større biologisk sammenheng, som er overført fra generasjon til generasjon gjennom tidene. Dette er unik kunnskap som må videreføres, og den kan bare gjennomføres gjennom praktisering av fisket. Slik kunnskap blir enda viktigere å ha tilgang til når klimaet er i endring.
Sjølaksefiske er allerede regulert med mer enn 3 måneder.
Det vil si fisketid som er fratatt sjøsamer siden 1960 tallet. Mens turistfiske har i samme tid bare vært økende. I forbindelse med ny avtale om fisket i Tanavassdraget fryktes det for ytterligere innstramminger.