Skriftlig spørsmål fra Sonja Mandt (A) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:468 (2015-2016)
Innlevert: 21.01.2016
Sendt: 21.01.2016
Besvart: 27.01.2016 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Sonja Mandt (A)

Spørsmål

Sonja Mandt (A): Det er behov for en endring i rettighetsforskriften slik at det blir mulig å hjelpe ungdom som er plassert på tvang med å sette grenser for kontakt med rusnettverket utenfor institusjonen.
Er statsråden enig i dette, og når kan vi vente en avklaring i form av forskriftsendring?

Begrunnelse

Det er enighet om at rettighetsforskriften generelt har mye for seg, men den har noen vesentlige bivirkninger. Slik det er nå, har ungdom som er i et tidlig stadium av behandlingen i stor grad rett på tilgang til mobiltelefon og eget bankkort. Dette bidrar til kontakt med rusnettverket og muliggjør rømming og kjøp av rusmidler.

Behovet for å skjerme ungdommen mot kontakt med det gamle rusnettverket i startfasen av behandlingen er viktig. I denne fasen vil de fleste tvangsplasserte være ambivalente mot å ta imot behandling, eller ha en direkte motstand mot dette. Ut fra nevnte erfaringer fungerer dagens regelverk knyttet til tvang slik at institusjonene forhindres i å komme i en god posisjon i startfasen av oppholdet. Både behandlere, tilsynsmyndigheter og brukere peker på at det er viktig å kunne skjerme ungdommen i startfasen. Både fagfolk og brukere har påpekt at forskriften bør gi mulighet for å kunne inndra elektroniske kommunikasjonsmidler i inntil 8 uker på ett vedtak. Det vil gi bedre vern, beskyttelse og forutsigbarhet for ungdommen.

Flere ideelle barnevernsinstitusjoner og brukerorganisasjoner mener også at dagens regelverk innebærer krav til saksbehandling som er både svært arbeidskrevende og uhensiktsmessig.

Jeg er kjent med at regjeringen arbeider med en samlet vurdering av bestemmelsene for bruk av tvang i behandlingsinstitusjoner- både i helsevesenet og barnevernet. Målsetningen er at regelverket skal harmoniseres. Flere undersøkelser av tvangsanvendelse under behandling som f. eks. framkommer i NTNUs rapport 2013 "Håndtering av tvang i barnevernsinstitusjoner", peker på at innføringen av svært arbeidskrevende sakbehandlingsregler knyttet til anvendelse av tvang, og dette går så utover behovene hos dem det gjelder. Dette fordi saksbehandlingsfeil kan få store konsekvenser for institusjonene. Mye tyder på at det å oppfylle formelle krav, prioriteres framfor en behandlingsmessig oppfølging. Disse ungdommer trenger hjelp til å sette grenser for seg selv.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Jeg er opptatt av at barn og unge som bor på en barneverninstitusjon skal få god og forsvarlig omsorg og behandling. God omsorg innebærer blant annet at institusjonen skal gi nødvendig vern, beskyttelse og tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling. Forsvarlig omsorg for barn og unge handler også om å hindre kontakt med negative miljøer og å hindre at de skader seg selv eller andre. For å beskytte barn på institusjon er det derfor noen ganger nødvendig å begrense bruken av elektroniske kommunikasjonsmidler.

I barnevernloven og rettighetsforskriften er det gitt bestemmelser som ivaretar ungdommens rettsikkerhet og bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte for å beskytte barna. Ny rettighetsforskrift trådte i kraft i 2012 og det har også blitt gitt ut retningslinjer til forskriften. Forskriften tydeliggjorde eksisterende adgang til bruk av tvang og åpne for noen nye tiltak etter en konkret vurdering, bl.a. begrensninger i bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Menneskerettighetene (FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon EMK) setter grenser for bruk av tvang. Barnevernloven og rettighetsforskriften er basert på dette. Felles for bruk av tvang og begrensninger i personlig integritet er at den må anses nødvendig etter en konkret vurdering. Det må fortløpende vurderes om det er behov for å opprettholde tvangsbruken.

Det er viktig at rettighetsforskriften inneholder den nødvendige balanse mellom beboernes behov for vern om sin integritet og institusjonens behov for å kunne anvende tvang der dette er nødvendig.

Jeg har fått henvendelser fra flere hold om at det er nødvendig å endre forskriften slik at det i større grad blir mulig å hjelpe ungdom med å sette grenser for kontakt med rusnettverket utenfor institusjonen. Jeg er enig i at det er viktig å vurdere om endringer i rettighetsforskriften i enda større grad kan bidra til å sette de riktige grensene for ungdommen. Departementet er derfor i gang med å vurdere innspillene og tar sikte på å utarbeide et høringsnotat i løpet av våren 2016.