Skriftlig spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til finansministeren

Dokument nr. 15:473 (2015-2016)
Innlevert: 21.01.2016
Sendt: 22.01.2016
Besvart: 29.01.2016 av finansminister Siv Jensen

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Spørsmål

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): I Sundvolden-plattformen forplikter regjeringen seg til å «ta initiativ til en større nordisk harmonisering for å sikre likere konkurransevilkår» mellom norske og utenlandske banker i Norge.
Kan statsråden gi Stortinget en oppdatert oversikt over forskjellene i konkurransevilkår i dag, de sannsynlige konsekvensene av ulike konkurransevilkår og informasjon om arbeidet med å sikre likere konkurransevilkår for banker som opererer her til lands?

Begrunnelse

Finanstilsynets rapport "Finansielle utviklingstrekk" fra november 2015 bekrefter at utenlandsk eide banker har betydelige markedsandeler i Norge - særlig når det gjelder utlån til bedriftskunder. Her er markedsandelen nå lik 36 prosent og nærmer seg snart toppunktet på nesten 43 prosent fra rett før finanskrisen i 2008. De utenlandske bankenes kreditt til norsk næringsliv vokser nå vesentlig raskere enn norske bankers utlån til bedriftskunder. Dette gjelder spesielt filialer av utenlandske banker.
Økte markedsandeler for utenlandske banker – spesielt filialer av slike – kan skyldes flere forhold, også forskjellige konkurransevilkår som følge av ulik bankregulering. Ulike rammevilkår gjelder i første rekke overfor næringslivskunder. Både hensynet til finansiell stabilitet og gode konkurransevilkår for norske banker tilsier at arbeidet med harmonisering av rammevilkår for norske og utenlandske banker i Norge blir et stadig viktigere politisk anliggende.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: EU/EØS-reguleringen på finansområdet er blant annet basert på prinsipper om fri tjenesteyting og gjensidig annerkjennelse, dvs. etableringsadgang basert på hjemlandskonsesjon og hjemlandstilsyn for ytere av finansielle tjenester. Dette følger av EØS-regler som svarer til direktiv 2006/48/EF, og som er videreført i EUs direktiv 2013/36/EU (CRD IV-direktivet). Formålet er å legge til rette for et indre europeisk marked også for finansielle tjenester. På denne bakgrunn kan ikke norske myndigheter stille egne regulatoriske krav til filialer i Norge fra banker hjemmehørende i andre EØS-land på samme måte som til norske finansforetak. I norsk regelverk fremgår prinsippet om gjensidig annerkjennelse blant annet av finansforetaksloven § 5-2 som fastslår at blant annet banker med hovedsete i en annen EØS-stat som har tillatelse og er undergitt tilsyn fra myndighetene i hjemstaten, kan drive virksomhet som filial i Norge.
EUs regelverk legger på enkelte områder til grunn at filialer skal anerkjenne regulering i vertslandet.
For filialer av banker med hovedsete utenfor EØS kan norske myndigheter fastsette samme krav til kapital som for norske banker. Slike banker må ha norsk bankkonsesjon etter finansforetaksloven § 2-7 for å kunne etablere filial i Norge, jf. finansforetaksloven § 5-6. Etter § 5-6 skal filialen deponere kapital her i riket, i samsvar med forskriftsregler gitt av departementet.
Norsk kapitaldekningsregelverk hviler på prinsippet om at kapitalkrav bør reflektere risiko, og at lik risiko bør reguleres likt. Det må kunne antas at det er myndighetene i det enkelte land som er best egnet til å vurdere nasjonale, makroøkonomiske forhold og risiko knyttet til bankvirksomheten i landet. Etter Regjeringens syn har det derfor vært ønskelig med likere regler for all bankvirksomhet som drives i Norge, med vekt på å opprettholde det nivået på soliditeten som er lagt til grunn i det norske regelverket. For å ivareta slike hensyn har de nordiske landene gjennom samarbeid på finansmarkedsområdet blitt enige om at svenske og danske banker skal tilpasse sin kapitaldekning til de norske risikovektene for boliglån og norsk motsyklisk kapitalbuffer ved utlån i Norge, jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2015. Dette er av betydning, da filialene av utenlandske banker som opererer i det norske markedet, i hovedsak er fra de nordiske landene.
Det er ikke innført lignende system for næringslån – dels fordi det er store forskjeller i hvordan risiko vurderes i denne sektoren, og dels fordi det har vært noe ulik praktisering og tilsyn med regelverk for kapitaldekning i de nordiske landene. Ulik tilsynspraksis ved godkjenning og oppfølging av bankenes risikomodeller har blant annet vært en viktig årsak. Den svenske Finansinspeksjonen varslet imidlertid i september 2015 at de vil skjerpe kravene for svenske lån til foretak. I pressemeldingen står det blant annet at risikovektene for foretakseksponeringer i svenske banker har minsket mer enn faktisk risiko, og at tilsynet kommer til å kreve at bankene endrer sine modeller. En slik justering vil i så fall kunne bidra til at lik risiko reguleres likere og riktigere også for foretakslån. Norske myndigheter følger dette arbeidet nøye med sikte på å oppnå likere konkurransevilkår også for risikovekter for foretakslån. Videre vil pågående internasjonalt arbeid i regi av Baselkomiteen og den europeiske tilsynsmyndigheten kunne bidra til å redusere ulikheter i tilsynspraksis mellom land.
I Finanstilsynet rapport fra november vises det, som du nevner, tall for utlånsveksten til person- og bedriftskunder i Norge. I begge markedene har filialer av utenlandske banker hatt høyere utlånsvekst enn norske banker den siste tiden. I bedriftsmarkedet var f.eks. tolvmånedersveksten 4,5 pst. fra norske banker ved utgangen av 1. halvår i år, mens den var 13,7 pst. fra filialer av utenlandske banker. Markedsandelen til norske banker i det norske bankmarkedet har likevel holdt seg ganske stabil over lang tid, både i person- og bedriftsmarkedet. Vi ser nå at noen utenlandske filialer i Norge øker utlånsveksten, men norske banker har likevel en markedsandel på linje med det de hadde før den internasjonale finanskrisen. Økt vekst i enkelte utenlandske filialer må også ses i sammenheng med vekstmål og andre strategiske mål for driften. For eksempel er Danske Banks avtale med arbeidstagerorganisasjonen Akademikerne en medvirkende forklaring på økt vekstrate for filialene. Generelt vil godt kapitaliserte banker være best i stand til å opprettholde og ev. øke sine markedsandeler i nedgangstider, slik vi bl.a. så etter den internasjonale finanskrisen i 2008.
Norske finansinstitusjoner har de seneste årene hatt gode resultater og god inntjening. Særlig i bankene har inntektene og lønnsomheten økt mye. Solide banker og et effektivt kapitalmarked bidrar til en omstillingsdyktig økonomi. Dette vil tjene både bankenes eiere og kunder, så vel som norsk økonomi.