Skriftlig spørsmål fra Anniken Huitfeldt (A) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:579 (2015-2016)
Innlevert: 11.02.2016
Sendt: 11.02.2016
Besvart: 19.02.2016 av forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide

Anniken Huitfeldt (A)

Spørsmål

Anniken Huitfeldt (A): Hvordan begrunner forsvarsministeren beslutningen om å innlevere håndvåpen, særlig med tanke på potensielle negative konsekvenser for Forsvarets beredskapsrolle – både Forsvarets egen beredskapsevne og Forsvarets rolle innen bredere nasjonal beredskap?

Begrunnelse

Gjennom media har vi fått erfare at soldater og offiserer i Hæren og Heimevernet har blitt beordret til å levere inn sine pistoler innen 1. februar. Frustrasjonen og fortvilelsen skal være stor, ikke minst i de profesjonelle avdelinger og hurtigreaksjonsstyrkene.

Ine M. Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine M. Eriksen Søreide: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 11. februar 2016 med spørsmål fra stortings-representant Anniken Huitfeldt om grunnlaget for beslutningen om innlevering av håndvåpen i Hæren og Heimevernet, og hvilke eventuelle konsekvenser dette har for beredskapen.

La meg først understreke at Forsvarets personell har våpen tilgjengelig. Alle soldater inne til tjeneste har umiddelbar tilgang på våpen.

I Norge og NATO har kollektivt forsvar fått en mer fremtredende plass enn på lenge. For bare noen år tilbake i tid, hadde krevende operasjoner i utlandet størst prioritet. I Afghanistan opererte norske styrker i en konstant trusselsituasjon, med periodevis daglige trefninger. Erfaringer fra den perioden har hatt stor påvirkning på treningen her hjemme. Soldatene har fått betydelig bedre utstyr, utdanningen er blitt bedre og Forsvaret har forbedret teknikker og taktikker for å bedre kunne håndtere denne typen konflikter. En viktig erfaring er betydningen av å ha god og riktig bevæpning med nødvendig ferdighetsnivå.

Ifølge forsvarsledelsen er de iverksatte tiltak en tilbakeføring til en normaltilstand. Hæren har opplyst at arbeidet med vurdering av bevæpningen startet for tre år siden, da behovet for sekundærvåpen hadde endret seg som et resultat av at antallet norske soldater i Afghanistan ble betydelig redusert. Oppdraget i Afghanistan innebar høy risiko, god tid til opptrening og ekstra midler til ammunisjon. Det var viktig og riktig i den rådende situasjonen at personellet var utrustet med to våpen. Da oppdraget ble justert, endret også de operative kravene seg.

I den aktuelle saken er det tale om innlevering av pistoler for personell som har dette som sitt sekundærvåpen, altså i tillegg til sitt primærvåpen. De som er vurdert å ha behov for dobbelbevæpning, har fortsatt dette. Alle beholder med andre ord primærvåpenet, og de som har behov for det i tjenesten beholder naturligvis også sekundærvåpenet. Soldatene skal bli best mulig på sine primærvåpen, og både tid og ressurser prioriteres til det som gir størst operativ effekt i forhold til beredskapskrav og klartider som er gitt. Forsvarsledelsen har både ansvar for og myndighet til å bidra til mest mulig operativ evne, og samtidig gjennomføre tiltak for å balansere budsjettene. Innlevering av sekundærvåpen er innenfor disse fullmaktene. Jeg har forståelse for at saken vekker engasjement, men legger til grunn de forsikringene som har kommet fra forsvarsledelsen om at tiltaket er operativt forsvarlig. Jeg legger også til grunn at forsvarsledelsen løpende vurderer denne prioriteringen ut fra situasjonen. Forsvaret har ansvar for å sette styrkene i stand til å lykkes, og prioriterer alltid styrker som skal ut i operasjoner. De får best utstyr, mer trening og mer ammunisjon, sett opp mot hva de skal gjøre og hvilke trusler de står overfor.

Noe av det som ble prioritert ned under Afghanistan-perioden var evnen til høyintensiv strid mot en konvensjonell likeverdig motstander. Det vil si en motstander med moderne materiell, som fly, fartøyer og pansret materiell. Denne evnen er kjernen i Forsvarets beredskap. Det er tid- og ressurskrevende å bli god på avanserte militære våpensystemer. Innlevering av pistolene for de mannskapene som ikke har umiddelbart behov for dem, frigjør ifølge hær-ledelsen midler til å prioritere denne typen trening. Det er viktig at de erfaringer norske styrker har gjort seg blir ivaretatt og at det bygges kampkraft fra bunnen av, med gode ferdigheter hos den enkelte soldat. Nytten av dobbel bevæpning blir ikke borte i konvensjonell krig, men oppdrag, tid og ressurser må henge sammen. Dette er noe Forsvarsdepartementet og forsvarsledelsen, inkludert Hæren og Heimevernet, kontinuerlig vurderer. Jeg føler meg trygg på de vurderingene som gjøres, og på at eventuelle mangler rapporteres.

Når det gjelder Forsvarets rolle i en bredere nasjonal beredskap, er det viktig å poengtere at ingen blir satt til å utføre militære oppdrag uten å ha riktig utstyr, også våpen. Dersom det skulle være behov for væpnet militær støtte til det sivile samfunn i fred eller krise, gjøres dette av militære styrker med riktig kompetanse og utstyr. Militært vakthold foregår væpnet. Grensevakten og Kongevakten er væpnet, og Heimevernet har rask tilgang på våpen for sikring av viktige installasjoner. I tillegg har alt operativt mannskap tilgang på relevante våpen og nødvendig kompetanse for å betjene disse dersom det er behov for militært forsvar. Likevel er det viktig å understreke at forsvaret av Norge ikke avgjøres av antall soldater med håndvåpen. Den operative evnen, som er viktig for avskrekking, og som gir evne til å kjempe om det skulle bli nødvendig, utgjøres av avdelinger med avanserte våpensystemer som kampfly, ubåter, stridsvogner og artilleri, som opererer sammen i en fellesoperativ ramme.