Svar
Solveig Horne: Et flertall i Familie- og kulturkomiteen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ba i budsjettinnstillingen høsten 2013 om en helhetlig gjennomgang av virkemiddelapparatet på forbrukerområdet, herunder også en vurdering av SIFOs virksomhet. Jeg har valgt å dele gjennomgangen i tre:
1)En vurdering av hvordan forskning og annen kunnskapsproduksjon best kan ivaretas på forbrukerfeltet. Etter en prosess som involverte SIFOs styre, ble det besluttet å overføre SIFO til Høgskolen i Oslo og Akershus fra 1. januar 2016. Stortinget ble informert om denne endringen gjennom BLDs budsjettproposisjon for 2016.
2)En vurdering av håndhevingsapparatet etter markedsføringsloven, herunder av spørsmålet om Forbrukerombudet bør gis vedtakskompetanse, og om tilsynsrollen bør presiseres nærmere. Departementet er i ferd med å utrede dette. Stortinget er informert gjennom omtale i budsjettproposisjonen for 2016.
3)En vurdering av Forbrukerrådets rolle, organisasjonsstruktur, og grenseflater mot andre deler av forbrukerapparatet, gjennom et utredningsoppdrag som i 2014 ble gitt til Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Oppdraget ble omtalt i BLDs budsjettproposisjon for 2015. Etter at Difis rapport forelå i mai 2015, og hadde vært ute på høring i mai/juni, ble det i budsjettproposisjonen for 2016 orientert om at departementet ville arbeide videre med hvordan forslagene i rapporten eventuelt skulle følges opp.
Spørsmålet fra representanten Aasrud har sammenheng med pkt. 3) ovenfor. I det følgende vil jeg gå nærmere inn på vurderingene knyttet til Forbrukerrådets rolle og organisasjon, og spesielt det som handler om regionapparatet.
Difis anbefalinger
En hovedkonklusjon i Difis rapport "Gjennomgang av det statlige forbrukerapparatet" er at virksomhetene oppnår gode resultater hver for seg, men at apparatet samlet sett fremstår som fragmentert og lite kostnadseffektivt. Dette siste refererer blant annet til Forbrukerrådets regionstruktur, der 10 små kontorer har sammenfallende oppgaver knyttet til veiledning og mekling i forbrukersaker. Difi viser til flere ulemper ved denne strukturen, og mener at færre og større enheter kan bidra til økt kvalitet, likebehandling og effektivitet i saksbehandlingen. Difi anbefaler på denne bakgrunn å vurdere en organisering med færre og større kontorer, eventuelt å samle alle veilednings- og meklingsoppgavene ett sted.
Difi problematiserer også andre og mer prinsipielle utfordringer som ligger i at Forbrukerrådet på den ene side skal være et interesseorgan, og på den annen side skal ha oppgaver av forvaltningskarakter. Difi anbefaler at rollen som interesseorgan bør skilles ut og legges til et selvstendig organ, adskilt fra klagebehandling og mekling.
Det fremkom i høringsrunden få innvendinger mot Difis analyse og diskusjon knyttet til spørsmålene om hhv. regionstruktur, effektivitet og Forbrukerrådets dobbeltrolle.
I rapporten drøftes videre forholdet og arbeidsdelingen mellom Forbrukerrådet og -ombudet, som Stortingskomiteen pekte på allerede høsten 2013 i den nevnte innstillingen til budsjettet, der det uttrykkes at "… det for den jevne forbruker kan være vanskelig å forstå forskjellen på Forbrukerrådet, som veiledende og rådgivende forbrukerorgan, og Forbrukerombudet som skal føre tilsyn med markedet". Difi er spørrende til om dagens organisering med to uavhengige virksomheter som har overlappende målgrupper, og virkemidler og aktiviteter som ligner på hverandre, er hensiktsmessig på sikt. En anbefaling er å vurdere om betegnelsen "ombud" er en dekkene beskrivelse av oppgavene og aktivitetene til Forbrukerombudet.
Endelig foreslår Difi å samle myndighets- og forvaltningsoppgavene på sektoren i ett felles organ under BLD, for å styrke departementets rolle som forbrukerpolitisk aktør.
Min vurdering
Forbrukerrådet har i dag 10 regionskontorer, lokalisert i hhv. Oslo, Sarpsborg, Skien, Gjøvik, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. Kontorenes hovedoppgaver er individuell veiledning av forbrukere og mekling mellom forbrukere og næringsdrivende, og i tillegg en viss utadrettet virksomhet overfor media og næringsliv lokalt/regionalt. De fleste regionskontorene har rundt 6 stillinger, mens kontorene i Tromsø og Oslo er noe større.
Jeg har kommet til at en struktur med mange små enheter med få ansatte begrenser muligheten for å videreutvikle virksomhetens kompetanse og profesjonalitet. En slik struktur begrenser også muligheten for å sikre enhetlig saksbehandling på tvers av regioner. Dette er elementer som er grunnleggende for at Forbrukerrådet skal ha legitimitet som mekler og veileder i forbrukersaker. I tillegg er det et effektiviseringspotensial ved å organisere virksomheten i færre og større kontorer. Samlet sett mener jeg at en organisasjon med færre og større enheter vil gi bedre kvalitet på tjenestene som ytes overfor forbrukere.
Lokal tilstedeværelse betyr stadig mindre for Forbrukerrådets håndtering og løsning av veilednings- og meklingsoppgavene. Nesten all kontakt med publikum (94 % i 2014) skjer nå ved telefon eller epost. Dette er en klart ønsket utvikling, ikke minst ut fra hensynet til effektivitet i saksbehandlingen og målet om å utvikle digitale løsninger i forvaltningen. Forbrukerrådet har i dag ikke spesifikke regionale oppgaver som krever tilstedeværelse gjennom regionskontorer. Dette åpner muligheten for å organisere veilednings- og meklingsoppgavene på en måte som kan gi gevinster i form av større og mer robuste fagmiljøer, mer effektiv ressursutnyttelse og et bedre tjenestetilbud.
På denne bakgrunn ble det besluttet at Forbrukerrådets veilednings- og meklingsoppgaver skal samles ved 3 av de eksisterende kontorene; i hhv. Tromsø, Stavanger og Skien. Som ledd i en nasjonal politikk for å sikre bosettingen på Svalbard, skal det i tillegg utredes en hospiterings-ordning for inntil 5 ansatte på Svalbard. Endringen dreier seg om flytting av oppgaver, der den samlede innsatsen for forbrukerne skal opprettholdes. Endringen skal gjennomføres innenfor Stortingets vedtatte budsjett og medfører heller ikke behov for lovendring. Målet er å få til et bedre servicetilbud med uendret ressursbruk.
For å tydeliggjøre skillet mellom Forbrukerrådets interessepolitiske oppgaver på den ene siden, og forvaltningsoppgavene knyttet til veilednings- og meklingsfunksjonen på den andre, er det samtidig besluttet at Forbrukerrådet skal rendyrke en intern arbeidsdeling og et skille i organisasjonen, der veiledning og mekling utføres ved de regionale kontorene mens det interessepolitiske arbeidet drives fra hovedkontoret. Et slikt skille skal bidra til å sikre at veilednings- og meklingsrollen oppfattes som nøytral.
Jeg har nå gitt Forbrukerrådet i oppgave å utrede administrative konsekvenser, og utforme en plan for omorganiseringen, med sikte på at endringene skal være gjennomført innen 1. mai 2017. Stortinget vil bli holdt informert om fremdriften i arbeidet.
Jeg anser at den vedtatte endring i regionstrukturen vil være hensiktsmessig uavhengig av de øvrige problemstillinger som er omtalt i Difi-rapporten. Dersom det skulle bli aktuelt å gå inn for endringer i forbrukerapparatet som vil påvirke organenes rolle eller arbeidsdelingen dem imellom, og som medfører budsjett- eller lovmessige vedtak, vil dette legges frem for Stortinget på ordinær måte.