Skriftlig spørsmål fra Bård Vegar Solhjell (SV) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:692 (2015-2016)
Innlevert: 01.03.2016
Sendt: 02.03.2016
Besvart: 10.03.2016 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Bård Vegar Solhjell (SV)

Spørsmål

Bård Vegar Solhjell (SV): Fleire framståande akademikarar ved universiteta våre mistar ved fylte 70 år retten til å undervise og søke på forskingsmidlar, som følgje av lov om aldersgrense for offentlege tenestemenn. Denne opnar imidlertid for unnatak.
Kva vil statsråden gjere for å sikre at akademikarar som sit på viktig fagkunnskap kan halde fram med å forske og undervise også etter fylte 70 år?

Begrunnelse

Denne problemstillinga er stadig aktuell, og kan gjelde stadig fleire. I Noreg aukar levealderen. Svært mange norske akademikarar er spreke og produktive når dei er 70 år. Andre sit på viktig og unik kunnskap, eller er blitt populære og dyktige til å undervise. Det er openbart naudsynt med ny rekruttering, men det er også sterke argument for at ein skal kunne bidra etter fylte 70 år. Det burde vera mogeleg å nytte unntaka i lova i større grad. Eg vil gjerne høyre om statsråden og departementet, som eigar av institusjonane, vil foreta seg noko for å sikre dette.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Som Solhjell nemner i brevet sitt, fastsett lov om aldersgrense for offentlege tenestemenn ei aldersgrense på 70 år. Lova seier at tilsettingsmyndigheita skal ta stilling til om ein arbeidstakar kan fortsette i jobben ut over aldersgrensa. Tilsettingsmyndigheita ligg hos institusjonane. Departementet tek stilling til om embetsmenn (professorar tilsett før 1990) kan stå i stillinga ut over aldersgrensa etter tilråding frå institusjonane.
Aktiviteten ved institusjonane endrar seg over tid. I nokre år kan eit fagområde trekke til seg mange studentar, for så å bli mindre populært, medan eit anna område veks fram som attraktivt for studentane. Dette kan gi store svingingar i kor mange studentar det er ved eit studium, og dermed også i behovet for undervisning på området. Forskingsbehova i samfunnet endrar seg òg over tid. I ein periode kan det vere behov for ny kunnskap på eit samfunnsområde, og i ein annan periode vil behova vere større på eit anna felt. Institusjonane må kunne flytte ressursar og kapasitet i tråd med slike endringar. Også produktiviteten til den einskilde arbeidstakaren vil kunne endre seg i løpet av eit langt arbeidsliv.
Når tilsette når aldersgrensa og ber om å få vere i stillinga, vil institusjonane vurdere om dei best når måla sine ved å seie ja til dette, eller om dei er best tente med å prioritere om, slik at ressursar kan brukast på ein annan måte. Institusjonane kan sjølv best vurdere dette. Så lenge lova legg opp til at institusjonane skal ta avgjerda, og dei held seg innafor den lova, vil ikkje eg overprøve eller legge føringar på prioriteringane deira. Når departementet tek stilling til om ein professor som er embetsmann skal kunne stå i stillinga ut over aldersgrensa, legg vi stor vekt på tilrådinga frå institusjonane.
Forskingsrådet har dreidd prosjektstøtta mot større prosjekt med større fagleg og strategisk verknad. Hovudregelen er at søkjaren må vere ein norsk institusjon, bedrift eller verksemd. Det er ikkje noko forbod mot at forskarar over 70 år kan delta i eit prosjekt.