Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:711 (2015-2016)
Innlevert: 03.03.2016
Sendt: 04.03.2016
Besvart: 11.03.2016 av klima- og miljøminister Vidar Helgesen

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å stoppe at noen tjener seg rike på å importere avfall som skaper usikkerhet i lokalsamfunnet i Brevik, hva tilsier at Norge skal importere og transportere store mengder avfall fra utlandet og hvilke tiltak iverksettes for å sikre at avfallet på Langøya lagrer forsvarlig for all fremtid?

Begrunnelse

Gjennom media har vi blitt kjent med at NOAH planlegger å utvide sitt giftdeponi på Langøya til de nedlagte gruvene i Brevik. Mesteparten av det farlige avfallet importeres fra utlandet. Det dreier seg, etter det jeg forstår om svovelsyre og aske fra søppelforbrenningsanlegg og kullkraftverk.

Det er store penger å tjene på dette, men lokalsamfunnet er naturlig nok sterkt bekymret. Det reiser seg endel spørsmål både om det i det hele tatt er rett og forsvarlig å importere slikt avfall. Det fraktes på skip og et uhell vil ha dramatiske konsekvenser. En ting er at Norge må ta hånd om sitt eget avfall, men man kan spørre seg om det er verdt risikoen å importere farlig avfall.

Kommunestyret i Porsgrunn har gått mot deponiplanene, mens Miljødirektoratet har stilt seg positivt til planene.

Vidar Helgesen (H)

Svar

Vidar Helgesen: Vi har et nasjonalt mål om å sikre god nok behandlingskapasitet for farlig avfall i Norge. Norge har også en internasjonal forpliktelse etter Baselkonvensjonen til å ha tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet. I praksis har vi i dag et felles avfallsmarked i Norden innenfor rammene av EØS-avtalen og Baselkonvensjonen. En nordisk ministererklæring fra 1994 fastslår blant annet at manglende behandlingskapasitet for farlig avfall i ett av de nordiske landene kan løses ved at behandlingskapasiteten i Norden utnyttes under ett. Mye organisk, farlig avfall eksporteres fra Norge til Sverige, Finland og Danmark for destruksjon i dedikerte anlegg i disse landene. Samtidig importerer vi betydelige mengder farlig avfall fra de samme landene. Norge har vært med på å drive frem strenge krav til transport og håndteringen av farlig avfall, og det ville være teknisk krevende og kostbart dersom hvert enkelt land skal ha løsninger for alle typer farlig avfall.

NOAHs anlegg for behandling av farlig avfall på Langøya har vært viktig for å nå målet om nasjonal behandlingskapasitet. NOAH Langøya vil etter planen være fylt opp frem mot 2026 og det er ikke andre norske anlegg som i dag har kapasitet til å ta hånd om den avfallsmengden som behandles her. Dersom deponiet stenges uten at ny behandlingskapasitet blir etablert, vil mengden farlig avfall til eksport øke og Norges bidrag til fellesnordiske behandlingsløsninger bli redusert. Det er i utgangspunktet industriens oppgave å finne løsninger for behandlingen av sitt farlige avfall, men myndighetene har et ansvar for å finne virkemidler for å oppnå nasjonale mål om behandling av farlig avfall. Det har vist seg vanskelig å få de nødvendige lokale vedtak for å etablere et nytt deponi. Staten har derfor tatt ansvar for å kartlegge alternative løsninger. Klima- og miljødepartementet har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede ulike mulige lokaliseringer for et nytt nasjonalt anlegg for mottak av farlig avfall i Norge. Miljødirektoratets frist er 1. mai. En slik utredning vil gi informasjon til mulige aktører i markedet som ønsker å etablere og å drive et deponi for farlig avfall. Uansett hvor et deponi måtte bli lokalisert, skal det overholde strenge miljøkrav.

Det eksisterende deponiet på Langøya er regulert i tillatelse etter forurensningsloven fra Miljødirektoratet, og i henhold til krav i avfallsforskriften kapittel 9. Her stilles flere krav som skal ivareta hensynet til miljøet også etter at deponiet er avsluttet. Det stilles blant annet krav om plan for avslutning og etterdrift av deponiet. Denne skal blant annet ivareta opptetting av deponiet og håndtering av sigevann. Den skal også inkludere perioden etter at topptettingen er utført og frem til overskuddsvannet fra deponiet er så rent at rensing ikke lenger er nødvendig. Etter avslutning av etterdriftsperioden, skal det ikke forekomme utslipp i form av forurenset vann over gitte kriterier, gass, sjenerende lukt eller annen forurensning fra deponiet.