Skriftlig spørsmål fra Eirin Sund (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:778 (2015-2016)
Innlevert: 18.03.2016
Sendt: 18.03.2016
Besvart: 01.04.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Eirin Sund (A)

Spørsmål

Eirin Sund (A): Hva gjør regjeringen for at alle som ønsker assistert retur får sin søknad om dette behandlet raskt og hva gjør regjeringen for at IOM kan fortsette og styrke sitt viktige informasjonsarbeid i Norge?

Begrunnelse

Hittil i år har 770 personer søkt IOM i Norge om assistert retur til hjemlandet. Av disse har bare 380 fått sin søknad behandlet. Det er dermed lang kø for å få søknad om retur behandlet. Videre har IOM sett seg nødt til å gjøre betydelige kutt som går utover deres kampanjearbeid så vel som deres generelle kapasitet til å utføre sitt oppdrag.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Tall fra UDI viser at 829 personer har søkt om assistert retur og 421 personer har reist assistert til hjemlandet pr. 29. mars 2016. Erfaringsmessig trekker omtrent 30 pst. av de som søker om assistert retur søknaden eller får ikke innvilget søknaden. UDI har per i dag ca. 200 søknader om assistert retur til behandling. Av disse er rundt 85-90 fra afghanere. Returprogrammet til Afghanistan er midlertidig stoppet etter at en ekstern granskning avdekket en klar risiko for misligheter i IOM Kabul. UDI jobber med å få på plass en alternativ løsning, slik at assisterte returer kan gjenopptas innen kort tid.

Avtalen med IOM knyttet til behandling av søknader om assistert retur, VARP-avtalen, er i år budsjettert for å håndtere mellom 1 200 til 1 600 assisterte returer. Dersom utviklingen med hensyn til søknader og faktiske returer fortsetter som nå, kan vi oppnå mellom 1 800 til 1 900 assisterte returer i 2016. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til om denne utviklingen vil fortsette. Svært mange av de som nå søker om assistert retur er asylsøkere som kom til Norge i fjor høst. Så langt i år har derimot ankomstene avtatt kraftig.

Med bakgrunn i at økningen i antall søknader om assistert retur kom forholdsvis brått, er det åpnet for at IOM kan ansette noen i en kortere periode for å håndtere den økte pågangen. Dersom det viser seg at det blir behov for å øke finansieringen til IOM utover dette på grunn av økt pågang, mener jeg det vil være uproblematisk. I 2015 var for eksempel VARP-avtalen budsjettert til å håndtere mellom 1 700-2 300 assisterte returer. Vi endte imidlertid opp med å reforhandle avtalen til å håndtere 1 000-1 200 returer i september fordi vi så at måltallet ikke kom til å bli nådd. Vi oppnådde totalt 1 167 assisterte returer i 2015 og IOM var med andre ord til dels overfinansiert i fjor. Det er også mulig å reforhandle årets avtale med IOM dersom det blir behov.

Når det gjelder informasjonsarbeidet knyttet til assistert retur gjør IOM en god jobb. Forskning viser at det er utfordrende å nå ut med informasjon om retur til målgruppen av ulike årsaker, men at returinformasjonen har en viss effekt når den først treffer. På bakgrunn av dette mener jeg det både er riktig og aktuelt å samarbeide både med IOM og andre, fordi vi vet at irregulære migranter i Norge er i kontakt med en rekke organisasjoner. Det er viktig at flere aktører kan opplyse om assistert retur med tanke på å få flest mulig uten lovlig opphold til å velge assistert retur til hjemlandet.