Skriftlig spørsmål fra Marianne Marthinsen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:799 (2015-2016)
Innlevert: 29.03.2016
Sendt: 29.03.2016
Besvart: 05.04.2016 av finansminister Siv Jensen

Marianne Marthinsen (A)

Spørsmål

Marianne Marthinsen (A): Med hvilken begrunnelse mener finansministeren at kommunene ikke bør gis innsyns- og klagerett ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg, og er finansministeren trygg på at eiendomsskattegrunnlaget for kraftverk fastsettes i henhold til skatteloven?

Begrunnelse

I prp. 38 L (2015-2016) om ny skatteforvaltningslov avviser Finansdepartementet at det er et behov for at kommuner skal ha klagerett ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg. På s. 189 i proposisjonen skriver departementet følgende:

«Departementet går ikke inn for å innføre klageadgang for kommuner i saker der skattemyndighetene fastsetter eiendomsskattegrunnlagene for vannkraftanlegg, slik Landssamanslutninga av vasskraftkommunar foreslår. Kommunenes interesser ved fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom øvrige regler om blant annet søksmålsadgang, jf. punkt 21.3.»

Av dette følger at innsyns- og klagerett avvises blant annet fordi kommunen er gitt søksmålsadgang.
Normalløsningen i forvaltningsretten, herunder skatteretten, er at den som har søksmålsadgang også har klageadgang. Det skyldes blant annet at man skal unngå unødige søksmål.
Etter hva Arbeiderpartiet kjenner til - er det så langt i 2016 tatt ut søksmål mot staten ved Sentralskattekontoret (SFS) fra kommunene Høyanger, Gaular, Balestrand, Lærdal, Vennesla og Bykle. Søksmålene er begrunnet i uforklarte reduksjoner i eiendomsskattegrunnlagene.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) fastsetter formuesskattegrunnlaget for kraftanlegg etter reglene i skatteloven kapittel 18. Dette utgjør også eiendomsskattegrunnlaget for kommunene. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK) ønsker at kommunene skal ha innsyn og klagerett over disse skattegrunnlagene fordi de må brukes som eiendomsskattegrunnlag. Spørsmålet om kommuners innsyn og klagerett er behandlet og avvist flere ganger tidligere av et bredt Stortingsflertall, for eksempel av Stoltenberg I (fotnote 1), Bondevik II (fotnote 2) og sist av Stoltenberg II (fotnote 3) da eiendomsskatteloven fikk nye saksbehandlingsregler. I stortingsbehandlingen av statsbudsjettet for inntektsåret 2002 tok komiteen omtalen av klagerett til orientering. Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for inntektsåret 2004 om endringene av skattereglene for kraftforetak, støttet finanskomiteen forslaget fra regjeringen, som innebar at det ikke ble innført innsyns- eller klagerett. I revidert nasjonalbudsjett for inntektsåret 2012 ble det foreslått nye saksbehandlingsregler i eiendomsskattesaker. LVK hadde i sin høringsuttalelse foreslått at det skulle bli innført innsyn- og klagerett for kommunene på kraftanleggs ligningsverdier. Forslaget ble kommentert, men ble frarådet å innføre. Finanskomiteen støttet forslaget fra regjeringen Stoltenberg II, og ingen av medlemmene hadde merknader til spørsmålet om innsyns- og klagerett.
I utgangspunktet er det skattyter som har ansvaret for å levere nødvendige opplysninger av betydning for fastsettingen av skatt. Det er bare skattyter som har innsynsrett, klagerett og søksmålsadgang over egen ligning. Kommunene har eksempelvis ikke klagerett over fastsetting av skattyteres inntekts- og formuesskatt, selv om disse skatteinntektene tilflyter kommunene. Å innføre klagerett for kommunene ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag vil bryte med det alminnelige klagesystemet på skatteområdet.
Det er gode grunner for å unngå en klageadgang for andre enn skattyter. En klageadgang vil innebære at den enkelte kommune har incentiver til å klage, uten at det påvirker kommunenes egen ressursbruk i vesentlig grad. Derimot kan det forventes at ressursbruken til klagebehandling og kontroll hos Skatteetaten vil øke. Konsekvensen av en klageordning vil være at kommunene i stor grad kan påvirke etatens kontrollvirksomhet og ressursbruk. Dette gjelder også fastsetting av formuesskattegrunnlaget for kraftanlegg.
Det er ikke mulig for skattemyndighetene å kontrollere alle opplysninger for alle skattytere. I dette ligger også en erkjennelse av at det kan forekomme feil som ikke blir oppdaget. Mitt utgangspunkt er at etaten selv bør prioritere bruken av kontrollressursene ut fra risiko- og vesentlighetsvurderinger. Skatteetaten, herunder SFS, må prioritere kontrollaktiviteten og bruk av andre virkemidler innenfor begrensede ressurser. Kommunene kan imidlertid anmode Skatteetaten om å endre ligningsverdien for kraftanlegg. Dette gjør at kommunene kan påvirke sakene uten at Skatteetaten mister kontrollen over den samlede ressursbruken. SFS har de siste årene fått tilført flere ressurser til dette fagområdet. Jeg har ikke holdepunkter for at dagens prioriteringer av kontrollaktiviteten og andre virkemidler som er gjort ved SFS, er uhensiktsmessige.
Kommunenes interesser er også ivaretatt ved at de har en særskilt søksmålsadgang over kraftanleggs formuesverdsetting, noe som også foreslås i ny skatteforvaltningslov. Begrunnelsen er å sikre kommuner en mulighet til å få rettet feil ved uenighet med Skatteetaten om endringsanmodninger mv.


-----------------------------

Fotnote:
1) Ot.prp. nr. 1(2001-2002) kap. 11 Skattlegging av kraftforetak og eiendomsskatt på kraftanlegg
2) Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) kap. 10 Endringer i skattereglene for kraftforetak
3) Prop. 112 L (2011-2012) kap. 3 Sakshandsamingsreglar i eigedomsskattesaker mv.