Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:870 (2015-2016) Innlevert: 07.04.2016 Sendt: 07.04.2016 Besvart: 18.04.2016 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie
Per Olaf Lundteigen (Sp): Meiner statsråden at ei oppheving av arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd vil innebera eit brot med Noregs forpliktingar etter EØS-avtalen?
Anniken Hauglie: Etter mitt syn er svaret på representantens spørsmål nei. Innledningsvis vil jeg fremheve at EØS-landene har et betydelig nasjonalt handlingsrom til å fastsette beskyttelsesnivå når det gjelder lovgivning med formål å verne arbeidstakere. Dette gjelder også for vikarbyrådirektivet. Hovedregelen i Norge om faste ansettelser og begrensninger i adgangen til innleie og midlertidig ansettelse gir uttrykk for et relativt høyt beskyttelsesnivå. Dette er et grunnleggende trekk ved det norske arbeidsmarkedet. I utgangspunktet gjelder etter norsk rett samme vilkår for adgang til innleie og midlertidig ansettelse. Det er likevel noen forskjeller. Loven gir for eksempel en adgang til innleie på grunnlag av avtale mellom lokale parter (§ 14-12 (2)) som ikke gjelder for midlertidig ansettelse, og det er gitt en generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil 12 måneder som ikke gjelder for innleie.Vikarbyrådirektivet har en regel om at begrensninger (restriksjoner) på innleie må begrunnes i "allmenne hensyn", herunder særlig hensyn til beskyttelse av de innleide arbeidstakere, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk. Da direktivet ble gjennomført, kom daværende regjering og Stortingets flertall til at innleiereglene kunne videreføres fordi de kunne begrunnes i allmenne hensyn. Det ble blant annet vist til at direktivet gir landene vid anledning til å fastsette grad av beskyttelse av faste ansettelser nasjonalt. I hovedbegrunnelsen for at adgangen til innleie er begrenset, ble det særlig vektlagt å sikre et arbeidsmarked med hovedvekt på faste, direkte ansettelser og først og fremst topartsforhold. Dette er sentrale og grunnleggende trekk ved det norske arbeidsmarkedet. Reglene ivaretar et velfungerende arbeidsmarked, som er et av de allmenne hensyn som særlig er nevnt i vikarbyrådirektivet. Jeg nevner også at det i forbindelse med utvidelsen av adgangen til midlertidig ansettelse i 2015, ble vurdert om det var i strid med vikarbyrådirektivet og EØS-avtalen at den generelle adgangen ikke fikk tilsvarende anvendelse ved innleie. Departementet la bl.a. vekt på at parallelle regler for midlertidig ansettelse og innleie ikke har vært et mål i seg selv, målet har vært knyttet til et høyt beskyttelsesnivå for faste ansettelse og topartsrelasjoner. Det var derfor ikke i strid med vikarbyrådirektivet og EØS-avtalen.Etter mitt syn ville heller ikke en eventuell opphevelse av § 14-12 andre ledd innebære et brudd med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Hovedbegrunnelsen for innretningen på innleiereglene vil være den samme som tidligere; å ha et høyt beskyttelsesnivå for faste ansettelser og topartsrelasjoner. Her er det nasjonale handlingsrommet som nevnt betydelig.