Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til statsministeren

Dokument nr. 15:1138 (2015-2016)
Innlevert: 24.05.2016
Sendt: 24.05.2016
Besvart: 31.05.2016 av statsminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Ulike mennesker som har lidd overlast i det norske samfunnet har mottatt offisielle unnskyldninger for uretten de har blitt utsatt for. En gruppe mangler: norske kvinner som ble internert, deportert og fratatt sine norske statsborgerskap fordi de giftet seg med tyske soldater. Kvinnene ble dømt på et moralsk grunnlag og mye strengere enn menn som tjente seg rike på samarbeid med tyskerne.
Er statsministeren enig i at det er på tide med en unnskyldning for uretten disse kvinnene ble utsatt for?

Begrunnelse

Ulike grupper mennesker som har lidd overlast i det norske samfunnet, har mottatt offisielle unnskyldninger for den uretten de har blitt utsatt for. Men én gruppe mangler: de norske kvinnene som ble internert, deportert og fratatt sine norske statsborgerskap fordi de giftet seg med tyske soldater.
Det er et viktig prinsipp i et demokrati og i en rettsstat at ingen skal dømmes uten lov og dom. I realiteten var det det som skjedde: Mellom 2000 og 3000 kvinner, ingen vet eksakt hvor mange, ble dømt til ikke å være norske.
Saken blir ikke bedre når vi vet at menn som tjente seg rike på samarbeid med tyskerne, gikk fri. Men de var ofte middelaldrende menn fra høyere sosiale lag, med både utdannelse og innflytelse.
Om man tar datidens briller på, kan man forstå den forargelse tyskerjentene møtte. Men det er nettopp i slike tider at de som sitter med makten skal verne om de verdiene et demokrati bygger på.
For de fleste vil en unnskyldning nå komme for sent. Men for barn og barnebarn av disse kvinnene, tror jeg unnskyldning vil bety svært mye.
Disse kvinnene passet ikke inn i jussen da oppgjørets time kom etter krigen. De ble dømt på et moralsk grunnlag.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Mange unge jenter og kvinner som hadde kontakt med tyske soldater under krigen ble utsatt for uverdig behandling. Handlingene var preget av et kvinnesyn vi heldigvis har forlatt. Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø tok opp denne tematikken i en interpellasjon som ble besvart av forsvarsministeren 6. januar 2015. Stortingsrepresentant Trine Skei Grande stilte skriftlig spørsmål til meg den 22. mai 2015 om samme problemstillinger. Forsvarsministeren formidlet på vegne av regjeringen at vi tar sterk avstand fra den behandlingen kvinnene ble utsatt for. I ditt spørsmål pekes det også på at mange kvinner ble fratatt sine norske statsborgerskap fordi de giftet seg med tyske soldater. Etter krigens slutt i 1945 ble det gjort endringer i statsborgerloven av 8. august 1924. Begrunnelsen for endringene var at loven var laget med normale forhold for øye og ikke tok hensyn til den ekstraordinære situasjonen krigen innebar. Blant annet mente man at det kunne virke støtende på den alminnelige rettsfølelse at loven tillot at en norsk kvinne beholdt sitt norske statsborgerskap selv om hun i okkupasjonstiden var blitt borger av en fiendtlig stat gjennom å inngå ekteskap med en statsborger av denne staten. Dette var bakgrunnen for at regjeringen laget en provisorisk anordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerlovgivningen og at Stortinget senere vedtok lov 13. desember 1945 um tillegg til statsborgarlovi. I disse tilleggene til statsborgerloven ble det blant annet innført en bestemmelse om at dersom man i krigstiden ervervet statsborgerrett i fiendtlig stat tapte man automatisk sitt norske statsborgerskap, selv om man fortsatt var bosatt i Norge. Denne bestemmelsen var etter sin ordlyd kjønnsnøytral, men bare kvinner fikk automatisk tysk statsborgerskap ved ekteskap med tysk statsborger. Dette førte til at norske kvinner som giftet seg med tyskere under krigen, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap, selv om de ble boende i Norge. Norske menn som giftet seg med tyske kvinner ble ikke tyske statsborgere ved ekteskapet og beholdt derfor sitt norske statsborgerskap. Vurderingene som ble gjort i etterkrigstiden ville sett annerledes ut i dag. Kvinners statsborgerrettslig stilling ble styrket få år etter krigen, ved ny statsborgerlov av 1950. Det fremgår av forarbeidene til loven at kvinnen ikke lenger skulle behandles som en biperson til sin mann i statsborgerrettslig sammenheng. Dette innebar at dersom kvinner gjennom ekteskap automatisk fikk annet statsborgerskap skulle hun ikke lenger miste sitt norske statsborgerskap.
Kunnskap og kunnskapsformidling er viktig slik at vi - både som samfunn og som offentlige myndigheter - kan ta lærdom av det som skjedde. Som du påpeker i ditt spørsmål er det flere utsatte grupper som har fått en offentlig unnskyldning for urett de er utsatt for. Vi vil ta initiativ til å se nærmere på det historiske grunnlaget for å rette en unnskyldning til kvinner som hadde kontakt med tyske soldater. Det blir også viktig å se hvilke handlinger eller unnlatelser det er riktig at Norge som stat eventuelt beklager, og å forstå alle sider av det som skjedde. I den forbindelse vil vi også vurdere om det er andre grupper som ble utsatt for handlinger eller unnlatelser fra norske myndigheter under eller etter 2. verdenskrig som bør få en unnskyldning. Justis- og beredskapsministeren har i sitt svar til stortingsrepresentant Bård Vegard Solhjell 30. mai 2016 varslet at vi vil gjøre nærmere undersøkelser om enkelte offentlige forhold knyttet til behandlingen av NS-barna.