Skriftlig spørsmål fra Liv Signe Navarsete (Sp) til finansministeren

Dokument nr. 15:1217 (2015-2016)
Innlevert: 03.06.2016
Sendt: 03.06.2016
Besvart: 10.06.2016 av finansminister Siv Jensen

Liv Signe Navarsete (Sp)

Spørsmål

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg vil be statsråden konkret gjere greie for kva bilaterale eller eventuelt multilaterale handelsavtalar USA, Japan, Sveits, Sør-Korea, Australia, Singapore, Kina og Russland har med EU som sikrar bankar og finansinstitusjonar frå desse landa tilgjenge til EU sin finansmarknad?

Begrunnelse

I Prop. 100 S skriv regjeringa at ein gjennom å inkludere rettsaktene som etablerer EU sitt finanstilsynsystem vil sikre "bedre adgang" for norske bankar til EU sin finansmarknad. Det vert fleire gonger argumentert med at reell suverentitetsoverføring til EU sitt finanstilsyn, gjennom kopivedtak i ESA, er nausdynt for å sikre norske finansinstitusjonar "tilgang" til EU sin marknad. Denne påstanden vart attgjeven seinast under Dagsnytt 18 onsdag 1. juni, då frå leiaren i Finans Norge. Han hevda også at bankar frå USA, Japan og Sveits hadde tilgjenge til EU sin marknad, av di desse landa har inngått bilaterale avtalar med EU. Frå regjeringa si side er det i særs liten grad lagt fram dokumentsjon på korleis finansinstitusjonar frå ei rekkje andre land har tilgjenge til EU sin finansmarknad, utan at desse landa har gjeve frå seg suverenitet over tilsyn og kontroll med sin nasjonale finansmarknad.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: Norge er gjennom EØS-avtalen sikret adgang til EUs indre marked. Gjennom EØS-avtalen har Norge bundet seg til å respektere felles regler for økonomisk virksomhet, herunder prinsippene for fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital mellom alle land som er parter i avtalen. Avtalen slår blant annet fast at det i EØS-området ikke skal være restriksjoner på etableringsadgang, tjenesteyting eller overføring av kapital. Et viktig prinsipp i EØS-avtalen er at hele EØS-området er et felles marked. I tråd med dette prinsippet innebærer EØS-regelverket at tjenesteleverandører med tillatelse til å yte en tjeneste i ett land normalt skal ha adgang til å yte tilsvarende tjenester i andre land i EØS-området i medhold av tillatelsen fra hjemlandet («single passport»-systemet). Dersom et norsk selskap ønsker å drive virksomhet i et annet land i EØS, kan dette gjøres grensekryssende fra Norge eller gjennom filialetablering. Virksomheten/filialen vil være underlagt virksomhetstilsyn i Norge, og virksomhetsreglene i f.eks. finansforetaksloven vil gjelde for filialens virksomhet i den aktuelle EU-staten. Et norsk finansforetak kan dermed tilby sine tjenester gjennom filial eller direkte fra Norge uten noen form for tillatelse eller etablering i de andre EU-landene.
Representanten Navarsete ønsker opplyst hvordan enkelte andre land organiserer sin tilknytning til EU-markedet. Gjennom GATS og OECDs tjenestekode har finansielle tjenesteytere fra land som er medlem av OECD eller WTO, generelt adgang til å etablere en kommersiell tilstedeværelse i EU. Med unntak for sjø- og transportforsikring og gjenforsikring, gir handelsavtalene ikke rett til å tilby tjenestene sine til EUs indre marked uten å være etablert der. Ut over den informasjonen som er offentlig tilgjengelig (se f.eks. http://ec.europa.eu/trade/policy/countries-and-regions/), har jeg ikke detaljert informasjon om innholdet i EUs handelsavtaler med andre land. Jeg er imidlertid kjent med at frihandelsavtalene til EU i liten grad gir markedsadgang innen finansielle tjenester utover det som følger av GATS og OECD sin tjenestekode.
Verken GATS, OECDs tjenestekode eller frihandelsavtalene til EU gir tilgang til «single passport»-systemet i EU. For at en finansinstitusjon fra tredjeland skal kunne etablere filial i et EU-land, må institusjonen ha egen tillatelse fra det aktuelle EU-landet. Filialen vil være underlagt tilsyn både i hjemlandet og i det aktuelle EU-landet hvor filialen er etablert. I tillegg vil filialen måtte følge de kravene som følger av sektorregelverket både etter hjemlandslovgivningen og i det aktuelle EU-landet. I praksis etablerer gjerne banker og forsikringsselskaper fra land utenfor EØS datterselskap i et EU-land, som da fullt ut vil være underlagt regelverket i det landet de er etablert (også EUs finanstilsyn).
Sveits og USA er eksempler på land utenfor EØS som har aktører som er til stede i det europeiske finansmarkedet uten å være medlemmer av EØS. Begge disse landene har en finansnæring (forsikring, banker, kapitalforvaltere m.m.) som er viktig for EU-landene og aktører i EU-landene. Sveits er som kjent ikke med i EØS, og samarbeider i stedet med EU basert på en frihandelsavtale fra 1972 og en del sektorvise bilaterale avtaler fra 1999 og 2004. Disse avtalene innebærer at Sveits får markedsadgang i noen sektorer mot å overta relevant EU-regelverk. Sveits har ennå ikke oppnådd en bilateral avtale med EU om finansielle tjenester. EU startet i 2013 forhandlinger om handels- og investeringsavtale med USA (TTIP). Forhandlingene er ikke avsluttet.
Skulle Norge velge å stå utenfor EØS-samarbeidet på området finansielle tjenester, vil vi ikke lenger være en del av «single passport»-systemet i EU. Norske finansinstitusjoner må da ha en kommersiell tilstedeværelse (filial eller datterselskap) i de EU-land hvor de ønsker å drive virksomhet, og vil som nevnt ovenfor måtte ha egen tillatelse fra det aktuelle EU-landet som institusjonen ønsker å etablere seg i, og være underlagt regelverk og tilsynet i dette landet (også EUs finanstilsyn).
For øvrig viser jeg til omtalen i Finansmarknadsmeldinga 2014, kapittel 4, for en nærmere redegjørelse av forholdet mellom EØS og andre avtaletyper (GATS, OECD, bilaterale handelsavtaler).