Skriftlig spørsmål fra Svein Roald Hansen (A) til ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU

Dokument nr. 15:1229 (2015-2016)
Innlevert: 06.06.2016
Sendt: 06.06.2016
Besvart: 10.06.2016 av ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU Elisabeth Vik Aspaker

Svein Roald Hansen (A)

Spørsmål

Svein Roald Hansen (A): Hvis grunnen til at rettsakten om smarte fartsskrivere må ha Stortingets samtykke, er det som pressemeldingen varsler, hvordan skal regjeringen sikre at "installatører, fartsskriververksteder og fabrikanter har et godt omdømme"?

Begrunnelse

I Europautvalgets møte 1. juni sa statsrådet på spørsmål om hvorfor det er tatt forbehold om Stortingets samtykke for rettsakten om smarte fartsskrivere i tunge kjøretøy følgende: "Det som gjør at saken skal til Stortinget, er at den handler om typegodkjenning av disse fartsskriverne, og at det er en type myndighet som vi mener kan overføres til EU. Så det er rett og slett hva slags teknisk utstyr som kan benyttes. Det vil kreve endring i veitrafikkloven, og denne myndigheten vil bli foreslått overført til EU".
I pressemeldingen etter møtet i EØS-komiteen er forklaringen en helt annet. Der står det: Rettsakten ble innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Det henger sammen med kravet om at landene sikrer at installatører, fartsskriververksteder og fabrikanter har et godt omdømme.

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Svar

Elisabeth Vik Aspaker: EØS-komiteen fattet 3. juni 2016 beslutning om å innlemme forordning (EU) nr. 165/2014 av 4. februar 2014 om fartsskrivere innen vegtransport i EØS-avtalen. Fra norsk side ble det tatt forbehold om Stortingets samtykke. Grunnen var at gjennomføringen av forordningen krever lovendring.
Hovedformålene med forordningen er å redusere overtredelser av kjøre- og hviletidsbestemmelsene, blant annet ved å hindre juks og manipulasjon med fartsskriver, og derigjennom øke trafikksikkerheten, verne sjåførene og fremme like konkurransevilkår. Forordningen skal også bidra til å redusere administrative kostnader for transportforetakene og kontrollmyndighetene, og å modernisere regelverket.
Artikkel 24 slår fast at medlemsstatene skal sikre at installatører av fartsskrivere, fartsskriververksteder og fabrikanter, er kompetente og pålitelige, samt at de skal ha godt omdømme. Kravet om godt omdømme er tolket som et vandelskrav. For det formålet skal medlemsstatene fastsette nasjonale prosedyrer for å sikre at personalet har forsvarlig opplæring, at fartsskriververkstedene har tilgjengelig og nødvendig utstyr, og at installatørene, verkstedene og fabrikantene har godt omdømme. Kravet om "godt omdømme" er vurdert slik at det er nødvendig med en tilføyelse i vegtrafikkloven om innhenting av vandelsopplysninger for sentrale personer ved fartsskriververkstedene. Samferdselsdepartementet vil fremme en proposisjon med de nødvendige lovendringer. Det er behovet for denne lovendringen som gjør at Stortingets samtykke er nødvendig.
Forordningen legger for ordens skyld enkelte beføyelser til Kommisjonen som imidlertid ikke krever lovendring eller samtykke.
I henhold til artikkel 12 nr. 3 er sikkerhetssertifikat og interoperabilitetssertifikat nødvendig for å få typegodkjent fartsskriver i den enkelte medlemsstat. Sikkerhetssertifikatet og interoperabilitetssertifikat skal utstedes av Kommisjonens organer. Omfanget av myndigheten som legges til disse organene er svært begrenset. Ordningen har også liten praktisk betydning i Norge, siden det per i dag ikke forekommer produksjon av fartsskrivere i Norge. Vurderinger er derfor at det anses som akseptabelt at Europakommisjonen utpeker de nevnte organene også med virkning for EØS/EFTA-statene, da dette vurderes som en lite inngripende myndighetsoverføring.
Artikkel 16 nr. 5 etablerer en prosedyre hvor tvister mellom medlemsstatene om gyldigheten av en typegodkjenning av fartsskrivere skal avgjøres av Europakommisjonen. Bestemmelsen viderefører i all hovedsak tidligere bestemmelser. Europakommisjonens vedtak rettes ikke mot private. At Kommisjonen skal avgjøre slike tvister også der EØS/EFTA-statene er involvert, vurderes som en lite inngripende myndighetsoverføring.