Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1342 (2015-2016)
Innlevert: 20.06.2016
Sendt: 20.06.2016
Besvart: 28.06.2016 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Vil statsråden vurderer å gi trafikkbetjenter vern som offentlige tjenestemenn i ny straffelov, slik praksis var etter straffeloven av 1902?

Begrunnelse

Ny straffelov trådte i kraft 1. oktober 2015. Spørsmålsstiller har fått bekymringsmeldinger fra trafikkbetjenter som mener de ikke lenger har det vernet de hadde som offentlige tjenestemenn etter tidligere straffelov.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Den alminnelige strafferettslige beskyttelsen mot henholdsvis kroppskrenkelser og trusler er fastsatt i straffeloven §§ 271 og 263. Straffeloven gir i tillegg enkelte grupper et særskilt vern, i den forstand at vold eller trusler mot personer som tilhører slike grupper skal anses mer alvorlig. De opphevede bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 127 og 128 ga et slikt særskilt vern til alle offentlige tjenestemenn. Bestemmelsene vernet ikke personer som var ansatt i privat virksomhet, selv om de kunne tilhøre en tilsvarende yrkesgruppe som kolleger i offentlig sektor. Et ulikt strafferettslig vern avhengig av om yrkesutøveren var ansatt i privat eller offentlig virksomhet, fremsto som svakt begrunnet.
I den nye straffeloven § 155 er kretsen av særskilt beskyttede offentlige tjenestemenn snevret inn til dem som «utøver offentlig myndighet». Offentlige tjenestemenn som utfører oppgaver som like gjerne kunne vært utført av private, vil dermed ha samme vern som private. Det er den offentlige myndighetsutøvelsen som er vernet. I den utstrekning offentlig ansatte trafikkbetjenter kan anses for å utøve offentlig myndighet etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter, vil de etter ordlyden kunne være vernet av denne bestemmelsen.
Også enkelte yrkesgrupper som ikke utøver offentlig myndighet, er gitt et særskilt vern mot trusler og vold (straffeloven henholdsvis §§ 265 og 286). Dette gjelder uavhengig av fornærmede er ansatt privat eller i offentlig virksomhet. Det er selve yrkesutøvelsen som begrunner et særskilt vern. Bestemmelsene omfatter helsepersonell som yter medisinsk begrunnet helsehjelp, personer som forestår allment tilgjengelig persontransport og personer med ansvar for opplæring i skolen.
Det kan nok være delte meninger om hvilke yrkesgrupper som bør gis et særskilt vern i straffeloven. Det kan være vanskelig å trekke en hensiktsmessig grense for hvilke yrkesgrupper som skal falle innenfor, og hvilke som må falle utenfor. Det er mange yrkesgrupper som ikke er omfattet etter de gjeldende bestemmelsene, selv om arbeidsoppgavene de utfører ofte vil innebære utstrakt personlig kontakt med fremmede og utsette yrkesutøveren for mulige krenkelser. Dette gjelder for eksempel vektere, resepsjonspersonale, butikkansatte, servitører, dørvakter, billettkontrollører ved kino, teater mv., samt parkeringsvakter og trafikkbetjenter som ikke utøver offentlig myndighet.
Den nye straffeloven er nylig trådt i kraft, og det er nokså kort tid siden Stortinget fikk seg forelagt spørsmålet om rekkevidden av bestemmelsene i §§ 265 og 286. Jeg kan ikke se at det på det nåværende tidspunkt er behov for en revisjon av disse bestemmelsene, men det er tenkelig at det bør gjøres på et senere tidspunkt.
For øvrig vil jeg understreke at alle yrkesgrupper som ikke er gitt et særskilt vern etter straffeloven, uansett vil være vernet av de alminnelige bestemmelsene mot trusler og vold, på samme måte som folk ellers. Det følger av dessuten av rettspraksis at det vil anses som en skjerpende omstendighet i straffutmålingen dersom vold eller trusler rettes mot yrkesutøvere som er i en utsatt situasjon, selv om disse ikke er gitt et særskilt vern etter loven. Det samme gjelder dersom krenkelser skjer i det offentlige rom.
For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at jeg besvarte et tilsvarende spørsmål fra representanten Asphjell 24. november 2015 (spørsmål nr. 236).