Skriftlig spørsmål fra Eirin Sund (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:1378 (2015-2016)
Innlevert: 24.06.2016
Sendt: 24.06.2016
Rette vedkommende: Barne- og likestillingsministeren
Besvart: 29.06.2016 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Eirin Sund (A)

Spørsmål

Eirin Sund (A): Hvordan vurderer regjeringen resultatene, og vil statsråden sørge for at ordningen med minoritetsrådgivere på ungdoms- og videregående skoler fortsetter etter 2016?

Begrunnelse

Minoritetsrådgiverordningen ble opprettet i forbindelse med Handlingsplan mot tvangsekteskap i 2008. Målet var å styrke kompetansen i skolen, og å etablere et lett tilgjengelig tilbud til ungdom, som er eller kan bli utsatt for ulike former for æresrelatert vold. Initiativet er videreført i ulike handlingsplaner til og med Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013-2016).
Av dokumentasjon fra IMDI, fremgår det at det skjer et omfattende arbeid på både individ- og systemnivå og at innsatsen gir resultater. Det gis også gode tilbakemeldinger fra både skolene og foreldre som er involvert i skole-hjemsamarbeidet.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Ordningen med minoritetsrådgivere ble etablert gjennom handlingsplan mot tvangsekteskap 2008-2011, og har blitt videreført som et tiltak i Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013-2016). Handlingsplanene har vært følgeevaluert av Institutt for samfunnsforskning. Innspill om hvordan ordningen har virket har bidratt til justeringer underveis, og minoritetsrådgivere har blitt prøvd ut både på ungdoms- og videregående skoler. Minoritetsrådgiverne skal bidra til forebygging av tvangsekteskap og sterk sosial kontroll, og være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud for ungdom. Ordningen har også hatt som formål å overføre og bygge kunnskap i skolesektoren og hos andre samarbeidspartnere. For å få brukernes synspunkter på ordningen ble det gjennomført en brukerundersøkelse. I oktober 2015 leverte Fafo rapporten Et blikk inn i skolen – Minoritetsrådgivere sett fra brukeres ståsted. De overordnede spørsmålene rapporten svarer på, er om minoritetsrådgivere bidrar til å dekke brukernes behov – det vil si elever, foreldre, og kollegaer og skoleledelse. Det andre spørsmålet er hvordan minoritetsrådgivere bidrar til et mer likeverdig tilbud i skolen. Rapporten viser at ordningen er vellykket ved å dekke brukernes behov, samtidig som ordningen har noen utfordringer gitt at den skal være et tiltak primært for å forebygge tvangsekteskap. På spørsmål om hvem elevene ville henvendt seg til dersom man var redd for at en venn var utsatt for tvangsekteskap svarer kun to av ti at de ville henvendt seg til minoritetsrådgiver. De arbeider med en bredde av problemstillinger, som faller mer utenfor mandatet deres enn innenfor. Rapporten viser for øvrig at det er stort behov for flerkulturell og integreringsfaglig kompetanse blant ansatte i skolen, og rapporten advarer mot at minoritetsrådgivere blir de eneste som skal ivareta en særskilt innsats på siden av det generelle tilbudet i skolen.
Disse resultatene, sammen med anbefalinger fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, er resultater som jeg nå vurderer. Det er fortsatt et stort behov for å ha tiltak som forebygger og bekjemper tvangsekteskap og sterk sosial kontroll. Derfor har regjeringen i Meld. St. 30 (2015-2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk varslet at vi vil legge frem en ny handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for perioden 2017 – 2020. I meldingen vises det til at det nå er viktig at sentrale tiltak mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse videreutvikles på hensiktsmessig måte, og bidrar til å øke kompetansen i det ordinære tjenestetilbudet. Jeg viser her til anmodningsvedtak 437:5 (2015-2016), der Stortinget ber regjeringen om å sørge for at politi, skoler og andre offentlige etater er sikret tilstrekkelig kunnskap om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold, inkludert æresdrap.
De økte asylankomstene til Norge i 2015 har ført til at både regjering og Storting har tenkt nytt om integreringspolitikken. Meld. St. 30 (2015-2016) som fikk bred tilslutning i Stortinget gir en retning på det videre arbeidet med å utvikle integreringspolitikken, for å svare på samfunnets behov for en målrettet politikk på området. Aldri før har norske kommuner vedtatt å bosette så mange flyktninger som nå. Dette medfører også at flere kommuner med variert erfaring fra bosetting av flyktninger vil kunne ha behov for kompetansebygging om forebygging av tvangsekteskap og sterk sosial kontroll. Samtidig er jeg opptatt av at vi ikke må glemme de ungdommene som er født og oppvokst i Norge av innvandrede foreldre, som også opplever vold, tvang og kontroll, og ikke selv får velge hvem de skal dele livet sitt med.
Tvangsekteskap, vold og overgrep skal ikke skje. Derfor er det svært viktig at vi klarer å forebygge og være tidlig ute. Forebygging er en svært viktig del av arbeide for å bekjempe vold i nære relasjoner og vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Høsten 2016 vil regjeringen legge frem en opptrappingsplan på dette området. Planen vil også vil bety mye for hvordan vi utvikler systemene, for enda bedre å kunne forebygge alle former for vold i nære relasjoner, også tvangsekteskap.
Norsk lov setter rammer for alle som bor i Norge. Alle som bor i Norge skal være kjent med sine plikter og rettigheter, samt verdier som er sentrale i det norske samfunn. Jeg vil nå se på hvordan de ressursene og spisskompetansen som ordningen med minoritetsrådgivere representerer, kan benyttes på best og mest effektiv måte for å forebygge tvangsekteskap.
Dette vil jeg gjøre i forbindelse med at vi nå har startet opp arbeide med en ny handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.