Skriftlig spørsmål fra Morten Wold (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1454 (2015-2016)
Innlevert: 16.08.2016
Sendt: 16.08.2016
Besvart: 24.08.2016 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Morten Wold (FrP)

Spørsmål

Morten Wold (FrP): Vil helse- og omsorgsministeren styrke pasientsikkerheten innen alternativ behandling gjennom kvalitetssikring av de ulike alternative behandlingsformer og/eller alternative utøvere?

Begrunnelse

Fremskrittspartiet er opptatt av mangfold i helsetjenestetilbudet og mulighet til å velge den behandlingen som er best for den det gjelder. Alternativ behandling har derfor en naturlig plass i dette bildet. Det er derfor bra at alternativ behandling i dag benyttes både som et supplement til «vestlig skolemedisin» og som en del av den.
I 2003 ble det etablert et register for utøvere av alternativ behandling. Formålet var å bidra til seriøsitet og profesjonalitet blant utøvere av alternativ behandling. Parallelt ble de fleste alternative medisinske terapiformene fritatt for moms.
Lov om alternativ behandling av sykdom trådte i kraft 1. januar 2004. Samtidig opphørte kvakksalverloven. Loven ivaretar på den ene siden pasienters rett til selvbestemmelse og valgfrihet, og på den andre siden pasienters krav på sikkerhet - og den har som siktemål å etablere et modernisert rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette skal ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet, og legge til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ behandling basert på ryddighet og redelighet.
I følge informasjon fra HOD finnes det pr. i dag intet offentlig organ som på faglig grunnlag godkjenner eller går god for forsvarligheten av ulike alternative behandlingsformer eller alternative utøvere. Som følge av dette er det heller ingen offentlig myndighet som fører faglig tilsyn med alternativ behandling, slik man har for den alminnelige helse- og omsorgstjenesten. Manglende offentlig godkjennings- og tilsynsorgan skyldes blant annet at feltet er preget av stort mangfold og et høyt antall ulike behandlingsformer.
I følge mine kilder fører regelverket, slik det er i dag, til at mennesker uten formell helsefaglig utdanning, men med noen ukers kurs innen for eksempel soneterapi, kan kreve momsfritak for utførte «behandlinger», og ikke minst bruke tittelen «behandler».
Godkjenningen av organisasjoner og utøvere er knyttet til formelle, etiske og forretningsmessige krav og innebærer i dag ingen faglig eller kvalitetsmessig vurdering av hver enkelt utøver eller behandlingsform.
I TNS Gallups Helsepolitiske Barometer for 2016 svarte nesten 40 prosent at alternative behandlere flest har faglig kompetanse basert på en formell utdanning. Til sammen 15 prosent tror at behandlerne har kunnskap om kroppen på linje med sykepleiere, og/eller at de har autorisasjon som helsepersonell.
Jeg er kjent med at fagfeltet selv blant annet gjennom Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon arbeider for å fremme pasientsikkerheten gjennom kvalitetssikring av naturterapeutenes utdanning.
På denne bakgrunn ber jeg om statsrådens svar på om han har planer om å følge opp dette.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Spørsmålet om offentlig godkjenning av alternative behandlinger og profesjonsgodkjenning av behandlere er grundig utredet i forarbeidene til lov om alternativ behandling, jf. blant annet punkt 12.17.6, kapittel 13 og kapittel 14 i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. Det er vist til at det ikke finnes noe offentlig organ som på faglig grunnlag godkjenner eller går god for forsvarligheten av ulike alternative behandlingsformer eller alternative utøvere. Som følge av dette er det heller ingen offentlig myndighet som fører faglig tilsyn med alternativ behandling, slik man har for den alminnelige helse- og omsorgstjenesten. Manglende offentlig godkjennings- og tilsynsorgan skyldes blant annet at feltet er preget av stort mangfold og et høyt antall ulike behandlingsformer, samt at det blant utøverne er stor variasjon når det gjelder behandlingsfilosofi, sykdomsforståelse/-forklaring, faglig bakgrunn og utdanningslengde og –innhold. Det er videre vist til at dokumentasjonsstatus for effekt av ulike behandlingsformer er dels fraværende og dels mangelfull, samt at det heller ikke finnes allment aksepterte retningslinjer eller standarder for hva som er faglig forsvarlighet for ulike behandlingsformer. Myndighetene har derfor ikke kompetanse til å vurdere ”fagligheten” eller forsvarligheten av de ulike alternative behandlingsformer som tilbys, i form av offentlig godkjenning eller tilsyn. Under henvisning til dette ble det derfor ikke foreslått å etablere et system med offentlig godkjenning av alternative behandlingsmetoder eller utøvere. Stortinget sluttet seg til dette ved vedtagelse av loven.
Helsedirektoratet har blitt bedt om å gi faglige vurderinger i forbindelse med spørsmålet som er stilt fra representanten Morten Wold. Direktoratet har i den forbindelse opplyst at det i tiden etter at loven trådte i kraft, ikke har vært saker som tyder på at regelverket bør endres. Den alternative bransjen selv har ved noen anledninger pekt på at den selvjustis som ligger i registerordningen ikke fungerer godt nok, fordi noen alternative behandlere som ikke vil følge bransjeforeningens etiske regler eller som ikke er enig i de faglige kravene til sin utøverorganisasjon, enkelt kan etablere en ny bransjeforening og få den registrert i Brønnøysundregisteret. Direktoratet mener imidlertid at denne problemstillingen ikke er av en slik art at det bør settes i gang et arbeid med sikte på endring av registerordningen. Direktoratet har videre gitt uttrykk for at de som fagmyndighet ikke vil anbefale etablering av offentlig godkjenning av behandlingsmetoder hvor det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon for at metoden har effekt og at de heller ikke vil anbefale at det vurderes å innføre profesjonsgodkjenning for alternative behandlere.
Som gjengitt ovenfor har myndighetene i dag ikke kompetanse til å vurdere ”fagligheten” eller forsvarligheten av ulike alternative behandlingsformer som tilbys. Dokumentasjonsstatus for effekt av de ulike behandlingsformene er fortsatt dels fraværende og dels mangelfull. Under henvisning til de vurderinger som fremgår av lovens forarbeider, og vurderinger fra Helsedirektoratet, mener jeg derfor at det ikke bør etableres et system hvor offentlige myndigheter på faglig grunnlag fører tilsyn med eller godkjenner alternative behandlingsmetoder eller utøvere.