Gunnar Gundersen (H): Norge har høye klimaambisjoner. Skal vi nå dem, må også fokuset være rettet mot å finne fram til de mest rasjonelle og kostnadseffektive tiltakene og iverksette dem effektivt. Skogen binder allerede nær halvparten av Norges utslipp og jordbruket har også betydelige muligheter til å bli en positiv bidragsyter i klimakampen. Biokull er ett eksempel.
Vil statsråden bidra til at biokull blir spilt inn som et mulig og svært kostnadseffektiv klimatiltak som vil styrke både skogens og jordbrukets rolle i klimaløsningen?
Begrunnelse
Jordbruk er bragt inn i klimadebatten. Det reageres sterkt i mange miljøer på at utslipp fra kuas fordøyelsessystem som er en del av naturens naturlige kretsløp, sidestilles med menneskeskapt utslippskilder. Jordbruket skal selvfølgelig ta sin del av klimainnsatsen, men da er det også viktig at jordbrukets betydelige potensial til å bli en positiv bidragsyter til binding av CO2, er med i diskusjonen. Med økt velstand, øker også kjøttforbruket. Det blir både passivt og er neppe noen realisme i å forsøke å løse verdens klimautfordring gjennom mindre produksjon av rødt kjøtt i Norge.
En viktig del av verdens klimakamp er å finne effektive måter å fange CO2 på. Innen kvotepliktige sektorer har systemet med omsetning av utslippskvoter vist seg så effektivt at systemet kritiseres for å ha for romslige totalutslipp slik at kvoteprisen er blitt for lav. Jordbruket er ikke en del av kvotepliktig sektor, men det betyr ikke at man ikke skal ta lærdom av at insentiver faktisk fungerer. Industrielle karbonfangstprosjekter ala Mongstad krever milliardsatsing og resultatene er høyst usikre. I internasjonal sammenheng er skog allerede et viktig satsingsområde for CO2-fangst, bl.a. gjennom regnskog der også Norge er en betydelig bidragsyter. Men også her hjemme kan skog- og jordbruk være viktige bidragsytere til å fange og lagre CO2 om vi evner å se de mulighetene som ligger i at fotosyntesen har gitt oss en CCS-teknologi, helt gratis.
Norsk skogbruk binder i dag ca. halvparten av norske utslipp, men denne "CCS-fabrikken" må også stimuleres og skjøttes om den skal fortsette å fungere optimalt og ved å utvide perspektivet kan den kanskje bidra ennå mer. En måte å binde CO2 på i skogsammenheng er å produsere biokull for lagring eller bruk og det er her koblingen til jordbruket kommer inn.
Det antydes nå fra forskningen at biokull ikke bare er velegnet til å lagre CO2, men ved å pløye det ned i jorda så økes også jordas produksjonsevne med opp til 10 %. Dermed kan biokull også være en viktig innsatsfaktor for å forbedre produksjonsevnen i jordbruket. For samfunnet vil da jordbruket også snarere kunne bli en bidragsyter til å avlaste presset på andre sektoren enn å bli diskutert som et problem, selv. Utfordringen er imidlertid åpenbar. Det finnes ikke noen kobling som gjør at de øvrige sektorer, kan bidra til at jordbruket tar i bruk biokull og til at skognæringen produserer biokull.
Et pilotprosjekt som analyserer potensialet i biokull som en del av klimaløsningen og som også ser på hvilke insentiver og koblinger mellom de forskjellige aktørene som skal til
for å realisere potensialet, bør være av stor interesse. Et framtidig marked med biokull vil kunne bli et stort skritt i riktig retning for klima. Spørsmålet er derfor om Statsråden vil ta initiativ til å få i gang et slikt pilotprosjekt, for eksempel gjennom å bringe temaet inn i forhandlingene med jordbruksorganisasjonene enten i klimatilpasningssamtalene eller i jordbruksforhandlingene.