Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:8 (2016-2017)
Innlevert: 04.10.2016
Sendt: 04.10.2016
Besvart: 12.10.2016 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Norge mangler psykologer og har for få studieplasser og mange velger å utdanne seg i utlandet. Vi lever i en global verden med økt mobilitet. Det er ikke aktuelt å fire på kvalitetskravene for å få godkjent helseutdanning i Norge, men vi må evne å gi forutsigbarhet og tilby realistiske og praktiske løsninger for at folk med relevant bakgrunn får komplementert sin formelle kompetanse.
Hva gjør ministeren for at helsepersonell med relevant utenlandsk bakgrunn skal få tilbud om tilleggskompetanse og autorisasjon i Norge?

Begrunnelse

Viser til NRK 3.okt som har en reportasje om 28 studenter ved Ungarns eldste og største universitet, Eötvös Lorànd University (ELTE)har fått avslag på lisens for å ta utdanningen i bruk i Norge. Totalt går det ca. 200 norske studenter på psykologutdanningen på ELTE. Siden 2003 har studentene fått godkjent denne utdanningen i Norge. De har fått innvilget lisens for å jobbe i ett til to år for så å få autorisasjon som psykolog.
Helsedirektoratet har vurdert utdanningen på nytt og mener den ikke gir rett til å arbeide som psykolog i Norge. Det vil si rett til lisens slik som tidligere. Studentene blir bedt om å søke opptak på norske studier og søke fritak for det som er relevant.
Dette er en uholdbar behandling av ungdom som har investert tid og penger for å utdanne seg til psykolog og har tatt utgangspunkt i føringene som har vært siden 2003. Det minste en kunne forvente var at man konkret ga informasjon om hva de manglet og hvordan de på en praktisk måte kunne oppnå dette uten å ta opp en full studieplass.
Bjørknes er et privat utdanningstilbud som tilbyr årsstudium i psykologi og studentenes tilbys å ta resten av bacheloren ved University og Glamorgan (UK) eller Pacific Lutheran University (USA). Selv om de informerer om at dette ikke gir tittelen psykolog og rett til å behandle pasienter, er det mange som tydeligvis ikke forstår hva det innebærer.
Norge er en del av en global verden med mobilitet. Det er positivt at ungdom tar utdanning i utlandet. Det gir en tilleggskompetanse på samme måte som det er positivt at utenlandske studenter tar utdanning i Norge. Mange helsearbeider ønsker å bruke sin utdanning i andre land. Norge har lang tradisjon på å være internasjonalt orientert. Utdanningstilbudet klarer i for liten grad å følge opp de globale utfordringene med økt mobilitet. Norge er lite tjent med å fremstå som proteksjonistisk, men være åpen for nye impulser og klare å kombinere det med å opprettholde våre faglige kvalitetskrav i helseutdanningene.
Det er viktig at vi har en utdanningskapasitet som står i forhold til både kapasitet og innhold som samsvarer med helsepolitikken.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Dersom man skal få autorisasjon som helsepersonell i Norge på grunnlag av utenlandsk utdanning, må utdanningen vurderes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Det er Helsedirektoratet som er autorisasjonsmyndighet. Ved avslag vil søkerne få en begrunnelse og beskrivelse av manglene de har i sin utdanning, sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning.
For noen studenter i utlandet kan forutsetningene endres underveis fra de starter utdanningen til de er ferdige, og de får ikke den norske autorisasjonen de forventer. Det er ikke vanskelig å forstå at mangelen på forutsigbarhet er problematisk for studentene og gir utfordringer i hvordan de får brukt sin kunnskap og kompetanse fra utlandet. Jeg er derfor enig med representanten i at vi må sørge for informasjon til framtidige studenter. Både Lånekassen og autorisasjonsmyndighetene gir god informasjon om hva det innebærer å velge en helseutdanning i utlandet.
Samtidig skal utenlandsk utdanning være jevngod med norsk utdanning for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og pasientrettigheter. Dersom autorisasjonsmyndighetene mottar informasjon om at en tidligere godkjent utenlandsk utdanning likevel ikke kan vurderes som jevngod, må hensynet til pasientene og pasientsikkerhet gå foran. Man kan da ikke lenger gi autorisasjon.
Der universiteter og høyskoler har faglige fullmakter kan de også tilby tilleggsutdanninger. Det er imidlertid utfordringer med forutsigbarhet for at de faktisk får autorisasjon med tilleggsutdanningen. Autorisasjonsmyndighetene må derfor bidra til å vurdere hvordan utdanningsinstitusjoner kan brukes på dette området.
Å tilby tilleggsutdanninger for å rette opp mangler er også krevende fordi det er stor variasjon i helseutdanninger fra ulike deler av verden. Det som passer for noen, passer ikke for andre. Fordi andre land også stadig utvikler sine helseutdanninger, er det heller ikke sikkert at det som passer for noen studenter ett år også passer for de studenter som kommer senere. Det kan også være variasjon innenfor samme land. Dersom man skal ta mål av seg til å tilby tilleggsutdanning eller kompletterende utdanning generelt, må innholdet derfor kontinuerlig utvikles i et stort antall tilleggsutdanninger. Så langt har verken tidligere eller nåværende regjering satset på slike tilbud i stor skala. Det er også slik at personer med masterutdanning i psykologi fra utlandet kan bruke sin utdanning i norsk arbeidsliv, men uten autorisasjon kan de ikke drive klinisk praksis.
Kapasiteten i norske helseutdanninger er også i stor grad fylt opp. Det er ikke plass i utdanningene, verken ved utdanningsinstitusjonene eller i praksis, til at vi generelt kan tilby personer med utenlandsk utdanning å ta deler av eksisterende norsk utdanning med sikte på at de skal oppnå autorisasjon.
Som følge av samarbeid med Helsedirektoratet, har Høgskolen i Oslo og Akershus satt i gang en tilleggsutdanning for søkere som har de vanligste manglene ved sin sykepleierutdanning. Her er det stort nok omfang til at det er effektiv bruk av ressurser å tilby spesielt tilrettelagt utdanning. Som et viktig bidrag til integrering av flyktninger, har regjeringen også satt i gang utvikling av kompletterende utdanning for flyktninger med ferdig sykepleierutdanning slik at disse kan komme raskere i jobb i Norge. Felles for disse er at de skal ha en sykepleierutdanning som er godkjent i hjemlandet.
Regjeringen har i de årlige budsjettene utvidet kapasiteten i både medisin-, sykepleier- og psykologiutdanningene for å bedre tilgangen på viktig kompetanse for helsetjenestene. Vi kommer likevel fortsatt til å gi autorisasjon til mange helsearbeidere fra utlandet og slike kandidater vil fortsatt være et viktig bidrag til gode helsetjenester.