Skriftlig spørsmål fra Kristin Vinje (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:41 (2016-2017)
Innlevert: 07.10.2016
Sendt: 10.10.2016
Besvart: 14.10.2016 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Kristin Vinje (H)

Spørsmål

Kristin Vinje (H): For å lykkes i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon er vi avhengige av økt innsats fra våre institusjoner. Vi må også legge til rette for godt samarbeid mellom UH-institusjoner, institutter og næringsliv.
Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er hvordan vi kan innrette incentivordningene på en slik måte at det ikke skapes unødvendige friksjon i samarbeidet mellom universiteter og institutter når de sammen søker midler i Horisont 2020?

Begrunnelse

Horisont 2020 er verdens største internasjonale forsknings- og innovasjonsprogram og Norges viktigste virkemiddel for internasjonalisering av forskning og innovasjon. I regjeringens strategi for samarbeid med EU om forskning og innovasjon uttrykkes det en ambisjon om at to prosent av de midlene som lyses ut i Horisont 2020 skal gå til norske miljøer. I langtidsplanen varslet regjeringen en styrking av bevilgningene som skal bidra til bedre deltakelse i Horisont 2020. Det har regjeringen fulgt opp gjennom statsbudsjettene.
Det er imidlertid store forskjeller mellom støtten til universiteter og høyskoler (UH) og institutter, og da kan det oppstå en uheldig bivirkning ved at det alltid vil lønne seg rent økonomisk at UH vil være den foretrukne partner til å lede prosjektet når de samarbeider.
Grovt sett får universiteter 100 % økning av sine prosjekter mens institutter får 33 %, i følge Forskningsrådets retningslinjer for STIMEU.
Det kan i mange tilfeller være uheldig fordi det ofte kan være mer hensiktsmessig at instituttet tar lederrollen.
Det kan være enten fordi det tyngste fagmiljøet er der eller fordi de har bedre mulighet for å håndtere prosjektledelsen.
Den store forskjellen i incentivmidler som er i dag vil kunne påvirke diskusjonen om organisering av EU-prosjektene på en uheldig måte og kanskje bidra til dårligere uttelling i EU fordi det sterkeste miljøet ikke får ledelsen.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Deltakelse i Horisont 2020 er høyt prioritert i norsk forskningspolitikk. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning varslet regjeringen at vi ville trappe opp midlene til ordninger for å sikre god norsk deltakelse i Horisont 2020 med 400 millioner kroner i perioden 2015-2018. Regjeringen har fulgt opp i statsbudsjettene 2015 og 2016 med over 240 mill. kroner og i vårt forslag til statsbudsjett for 2017 med ytterligere 75 mill. kroner. Instituttsektorens utfordringer med finansieringsmodellen i Horisont 2020 har vært avgjørende for dimensjoneringen av denne opptrappingsplanen.
Midlene har gått til å få på plass ordninger som gir gode og forutsigbare vilkår for forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler, næringslivet og andre samfunnsaktører. De forskningsutførende sektorene har forskjellige behov for støtteordninger. Regjeringen har derfor vært opptatt av å få på plass både generiske ordninger som treffer alle sektorene (for eksempel støtte til posisjonering og søknadsstøtte), i tillegg til målrettede virkemidler (særlig STIM-EU som retter seg mot instituttsektoren).
Reglene for prosjektfinansiering i Horisont 2020 legger begrensninger på hvilke utgifter deltakere kan få refundert i et prosjekt. Dette gjelder særlig refusjon av indirekte kostnader, som for eksempel bruk av interne tjenester som bruk av kostbar infrastruktur. Som følge av dette har forskningsinstituttene en utfordring når det gjelder å finansiere de delene av prosjektene som ikke dekkes av tildelingen fra EU.
Derfor har regjeringen særlig styrket STIM-EU-ordningen i Norges forskningsråd. STIM-EU er en målrettet støtteordning som finansieres gjennom friske midler fra langtidsplanens varslede opptrapping og som fungerer som et resultatbasert tilskudd til grunnbevilgningen. STIM-EU er vesentlig forsterket siden EUs forrige rammeprogram. I 2012 hadde ordningen et budsjett på 26 mill. kroner. Budsjettet for 2016 er på 140 mill. kroner. En vesentlig del av regjeringens forslag til vekst i stimuleringsordninger i 2017 vil ventelig gå til STIM-EU. STIM-EU gir et påslag på 33 % av den samlede summen et forskningsinstitutt får tilsagn om fra EU. Det er dessuten noe ekstra støtte til institutter som samarbeider med norsk næringsliv eller offentlig sektor, eller som påtar seg koordinatoransvar i prosjektet.
Universitetene og høyskolene har ikke en tilsvarende målrettet insentivordning gjennom Forskningsrådet. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler har imidlertid et system for fordeling av midler etter bestemte resultatindikatorer. Dette er en del av den totale finansieringen til UH-institusjonene og ikke en egen støtteordning. Finansieringssystemet skiller mellom indikatorer med åpen ramme (først og fremst knyttet til utdanning) og indikatorer med lukket ramme (knyttet til publiseringspoeng og inntekter fra eksterne finansieringskilder bl.a. EU). Den lukkede rammen, inkludert EU-insentivet, er m.a.o. finansiert av institusjonene selv gjennom et uttrekk av basisfinansieringen. For 2017 er den lukkede rammen for EU-prosjekter økt fra 400 mill. kroner til 500 mill. kroner.
I tillegg har regjeringen styrket virkemiddelet for prosjektetableringsstøtte (PES), som gir støtte til deltakere fra institutter, universiteter og høyskoler, offentlig sektor og næringsliv der det også er lagt inn ekstra insentiver for deltakere som tar koordinatoransvar, uavhengig av type institusjon man representerer.
Regjeringen har altså i særlig grad trappet opp virkemidler som er rettet mot instituttsektoren, men også styrket virkemidler som treffer alle forskningsaktørene. Jeg mener at den samlede porteføljen av støtteordninger bidrar til gode og forutsigbare vilkår for deltakelse, gir tilstrekkelig ekstra støtte til deltakere som tar på seg koordinatoransvar og premierer samarbeid på tvers av sektorer.