Skriftlig spørsmål fra Stine Renate Håheim (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:49 (2016-2017)
Innlevert: 11.10.2016
Sendt: 11.10.2016
Besvart: 14.10.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Stine Renate Håheim (A)

Spørsmål

Stine Renate Håheim (A): Er statsråden enig i SOMs kritikk av "silo-ordningen" i UDI, og hvordan vil statsråden eventuelt følge opp merknadene?

Begrunnelse

Sivilombudsmannen har de siste årene ved en rekke anledninger kritisert «silo-ordninger», som innebærer at søker ikke får en saksbehandler å forholde seg til. I uttalelse 2015/201 skriver SOM at i praksis «vil det bli vanskeligere for søkerne å få oppfylt sine rettigheter under saksbehandlingen, blant annet retten til veiledning. Muntlige henvendelser besvares av saksbehandlerne etter en turnusordning, og den som besvarer en henvendelse vil normalt ikke ha noen kunnskap om saken fra tidligere. Det må antas å begrense mulighetene for individuell veiledning og øke risikoen for at det gis informasjon som ikke er tilpasset situasjonen i den enkelte sak.»

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Jeg er, i likhet med Sivilombudsmannen, opptatt av at rettighetene til personer som har en søknad til behandling i Utlendingsdirektoratet (UDI) blir ivaretatt. Sivilombudsmannens kritikk, som representanten her viser til, er rettet mot måten UDI har organisert behandlingen av søknader om familieinnvandring. «Silo-ordningen» innebærer at søknadene ikke tildeles en fast saksbehandler, men at sakene først fordeles til en saksbehandler når noe skal gjøres med den.

Som jeg tidligere har svart til Stortinget, se mitt svar på spørsmål nr. 1380 til skriftlig besvarelse fra Kjell Ingolf Ropstad 29.6.2016, er det opp til UDI å finne de tiltakene og den organisering som sikrer en mest mulig effektiv saksbehandling innenfor de rammene som er tildelt av Stortinget og gitt av departementet.

Saksbehandlingstiden i familieinnvandringssaker i UDI har den senere tiden gradvis blitt kortere. I fjor ble 51 prosent av sakene behandlet i løpet av seks måneder fra UDI mottok saken, og per utgangen av august i år er 62 prosent behandlet på samme tidsrom. UDI har bygget ned antall ubehandlede familiesaker med over 3 300 siden årsskiftet.

Representanten viser til at Sivilombudsmannen mener at «silo-ordninger» gjør det vanskeligere for søkerne å få oppfylt sine rettigheter under saksbehandlingen, blant annet retten til veiledning. Ombudsmannen har videre uttalt at muntlige henvendelser knyttet til søknader om familieinnvandring besvares av en saksbehandler etter en turnusordning, noe som må antas å begrense mulighetene for individuell veiledning og øke risikoen for at det gis informasjon som ikke er tilpasset situasjonen i den enkelte sak.

For ordens skyld vil jeg nevne at beskrivelsen av hvordan UDI arbeider med søknader om familieinnvandring, og av utviklingen i saksbehandlingstider, til dels bygger på svaret UDI ga Sivilombudsmannen i februar 2015. Det er derfor ikke lenger oppdatert. UDI jobber etter prinsippet om at like saker skal ha lik saksbehandlingstid, og i dag behandler UDI familieinnvandringssaker i tre hovedspor. Kategori 1 er enkle saker som kan behandles med en gang, kategori 2 er saker som ikke trenger tilleggsopplysninger utover det UDI kan innhente automatisk, men som av ressurshensyn ikke kan behandles med en gang, og kategori 3 er saker som trenger tilleggsopplysninger. Søkerne får informasjon om forventet saksbehandlingstid via en saksbehandlingstidskalkulator. Per i dag får 90-95 prosent av søkerne svar etter forventet saksbehandlingstid.

UDI vurderer løpende måten de organiserer arbeidet sitt på, ut fra hensynet til effektivitet og søkernes rettsikkerhet. Beskrivelsen av hvordan UDI arbeider vil derfor kunne endres over tid.

Arbeidsoppgavene en saksbehandler utfører i tilknytning til en sak er for de fleste søknader av forholdsvis kort varighet, slik at veiledningsmulighetene i de fleste saker er begrensede. Etter UDIs vurdering vil dessuten en ordning der hver søker blir tildelt en fast saksbehandler øke risikoen for ulik saksbehandlingstid, og dermed redusere muligheten for å gi informasjon om forventet saksbehandlingstid. Det ville også føre til mange omfordelinger, og dermed økt ressursbruk ved at samme sak ble sett på flere ganger. En slik arbeidsform anses ikke som hensiktsmessig, verken fra effektivitets- eller brukerhensyn. Samtidig vil jeg understreke at jeg tar Sivilombudsmannens merknader på alvor, og at jeg vil be UDI se på mulighetene for å bedre informasjon til søkerne og deres fullmektiger.