Skriftlig spørsmål fra Marie Ljones Brekke (KrF) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:104 (2016-2017)
Innlevert: 21.10.2016
Sendt: 21.10.2016
Besvart: 26.10.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Marie Ljones Brekke (KrF)

Spørsmål

Marie Ljones Brekke (KrF): Norge har sendt 37 asylbarn til Afghanistan så langt i år, ifølge VG 14.10.2016. Ingen andre nordiske land har returnert asylbarn til Afghanistan. Det har heller ikke land som Storbritannia, Belgia, Frankrike eller Sveits. Nederland har sendt barn til Afghanistan, men langt i fra i samme grad som Norge.
Hva er bakgrunnen for at Norge har en så ulik vurdering av om det er trygt å returnere barn til Afghanistan enn det sammenlignbare land i Europa har?

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Norge har en returavtale med Afghanistan som åpner for å gjennomføre tvangsreturer av personer som ikke har grunnlag for opphold i Norge. Plikten til å forlate Norge gjelder likt for alle som ikke har lovlig opphold her. Hittil i år (frem t.o.m. 20. oktober) har Politiets utlendingsenhet (PU) tvangsreturnert 37 barn til Afghanistan.
Samtlige av de 37 barna var del av familier som hadde søkt asyl i Norge, og de ble sendt tilbake til Afghanistan sammen med foreldre og søsken. Dette er familier som norske myndigheter mener ikke har behov for beskyttelse og som heller ikke fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 38. PU opplyser at det ikke er tvangsreturnert enslige, mindreårige asylsøkere til Afghanistan i 2016.
De siste årene har raskere retur av personer uten lovlig opphold vært et prioritert mål for utlendingsforvaltningen, herunder tvangsretur av personer som har fått avslag på søknad om asyl og som ikke har annet grunnlag for opphold. Retur etter endelig avslag er viktig for å bevare og ikke undergrave asylinstituttet. Regjeringen har intensivert innsatsen på gjennomføring av returer og oppstilt høye måltall. Dette kan i seg selv være en årsak til at antallet returnerte barn i barnefamilier til Afghanistan er høyere for Norge enn for andre land.
At Norge tvangsreturnerer flere barn enn andre land trenger ikke skyldes ulike vurderinger av om returområdet er trygt. I mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 1568 viste jeg til at Justis- og beredskapsdepartementet i vår foretok en grundig gjennomgang av norsk asylpraksis for bl.a. afghanere sammenlignet med noen utvalgte europeiske land. Gjennomgangen fokuserte på de vurderinger landene gjør av hvilke områder som anses som trygge/utrygge, hvilke grupper som er særlig utsatt for overgrep og muligheten for internflukt. Gjennomgangen viste høy grad av sammenfallende vurderinger av beskyttelsesbehovet for søkere fra Afghanistan. Landenes praksis når det gjelder gjennomføring av tvangsreturer var imidlertid ikke gjenstand for sammenligning.
Tvangsmessig retur av barn er krevende. La meg likevel gjenta at alle barnefamiliene som er returnert til Afghanistan har fått sakene sine grundig vurdert av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) – og de har fått avslag. Vedtaksmyndighetene har konkludert med at de ikke har grunnlag for opphold i Norge, og spørsmål om hvorvidt det er trygt å returnere, hvilken retursituasjon en barnefamilie vil møte, samt hensynet til barnets beste, er forhold som er blitt vurdert. De har således plikt til å forlate Norge.