Skriftlig spørsmål fra Olaug V. Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:175 (2016-2017)
Innlevert: 03.11.2016
Sendt: 03.11.2016
Besvart: 11.11.2016 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug V. Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Vil statsråden vurdere intimkirurgi opp mot gjeldene lovverk, og vurdere presisering av lovens bestemmelser og/eller forskrifter?

Begrunnelse

Intimkirurgi øker i omfang. Flere av operasjonene som tilbys ligner så mye på de mildeste formene for kjønnslemlestelse at man må være ekspert for å kunne se forskjellen. Eksempler på dette kan være reduksjon av de små kjønnsleppene og fjerning av klitorisforhuden, hvor flere klinikker fremstiller normalvarianter som skjemmende og avvikende og markedsfører sine operative inngrep deretter. Det er flere kjente tilfeller av alvorlige seinskader etter slik kirurgi.

Straffelovens § 284 forbyr alle ikkemedisinske inngrep på kvinners kjønnsorganer, også om kvinnen har samtykket til inngrepet. Sundhetsstyrelsen i Danmark har vurdert at kosmetisk intimkirurgi rammes av lov om kjønnslemlestelse, og er forbudt.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Som representanten viser til følger det av straffeloven § 284 at "den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer", kan straffes for kjønnslemlestelse. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte. Samtykke til slike inngrep vil ikke frita fra straff.

Tidligere lov 15. desember 1995 nr. 74 om kjønnslemlestelse (kjønnslemlestelsesloven) ble opphevet fra 1. oktober 2015 og erstattet av straffeloven § 284 og § 285 (grov kjønnslemlestelse). Av forarbeidene til disse nye bestemmelsene fremgår at man mente å videreføre den strafferegulering som tidligere fulgte av kjønnslemlestelsesloven, jf. de spesielle merknadene til § 284 i Ot.prp.nr.22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), punkt 16.6.

Av forarbeidene til den tidligere kjønnslemlestelsesloven fremgår at man med den loven ønsket å forby blant annet inngrep som utgjør en åpenbar lemlestelse av kvinnen, og mindre inngrep som har til hensikt å minske muligheten for et normalt seksualliv. Jeg viser i den forbindelse til Ot.prp. nr. 50 (1994-1995) Om lov om forbud mot kjønnslemlestelse (omskjæring av kvinner), hvor det på side 5 blant annet uttales:

"Forbudet tar sikte på å ramme alle typer kjønnslemlestelse av kvinner. Dette innebærer at omskjæring av gutter, som er et inngrep uten kjente alvorlige helsemessige konsekvenser, ikke rammes av forbudet. Med alle typer kjønnslemlestelse menes det fra de mest omfattende der store deler av kjønnsorganet skjæres bort og skjedeinngangen syes sammen, til inngrep hvor forhuden rundt klitoris fjernes.

De mest omfattende inngrep utgjør en åpenbar lemlestelse av kvinnen, ved at visse kroppsdeler skjæres bort og ved at kroppens ulike naturlige funksjoner hindres eller ødelegges, f.eks. de seksuelle. Men også de mindre inngrepene medfører skade, og har til hensikt å minske muligheten for et normalt seksualliv. Skade i denne forbindelse skal forstås på samme måte som i straffeloven kap. 22. Dette kan ha som konsekvens andre varige forandringer enn det man forbinder med direkte lemlestelse. Et lite stikk i klitoris omfattes ikke av forslagets ordlyd om "skade" eller "varige forandringer". Slike mindre inngrep vil eventuelt måtte vurderes etter barneloven § 30 og straffeloven § 228 om legemsfornærmelser."

Av forarbeidene fremgår videre at forbudet ikke var ment å skulle ramme inngrep som er medisinsk begrunnet, jf. lovproposisjonen side 6 hvor det blant annet uttales:

"Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet."

Som nevnt viderefører straffeloven §§ 284 og 285 den strafferegulering som tidligere fulgte av kjønnslemlestelsesloven. Hvorvidt et inngrep skal sies å være straffbart vil det måtte bero på en konkret vurdering hvor det blant annet ses hen til inngrepets karakter og formål. De nærmere grensene for straffansvaret vil måtte trekkes opp av påtalemyndigheten og domstolene i konkrete saker, hvor det naturlig nok vil måtte sees hen til lovbestemmelsens forarbeider og forhistorie.

Helsepersonell skal "utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig", jf. § 4 første ledd i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Plikt til forsvarlig virksomhet vil selvsagt også gjelde når helsepersonell utfører intimkirurgi, både ved selve inngrepet og ved vurderingen av når slikt inngrep skal tilbys eller ikke.

Helsepersonelloven pålegger også helsepersonell en plikt til å gi pasienter nødvendig og tilstrekkelig informasjon til å foreta begrunnede valg knyttet til helsehjelpen, jf. helsepersonelloven § 10 og henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Det fremgår her at pasienter skal gis den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, og at pasienter også skal informeres om mulige risikoer og bivirkninger ved helsehjelpen.

Jeg vil også vise til helsepersonelloven § 13 første ledd hvor det fremgår at markedsføring av helse- og omsorgstjenester skal være "forsvarlig, nøktern og saklig". Bestemmelsen er utdypet i forskrift 1. juli 2005 nr. 749 om markedsføring av kosmetiske inngrep som gir tydelige regler for hvordan slik virksomhet kan markedsføres.

Tilsynsmyndighetene fører tilsyn med også denne delen av helsepersonells virksomhet og vil på vanlig måte kunne reagere dersom personell driver virksomheten i strid med lov og forskrift.

Jeg vil ta kontakt med Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet for å få nærmere informasjon knyttet til denne type virksomhet i Norge, herunder hvilket omfang dette har.