Skriftlig spørsmål fra Olaug V. Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:204 (2016-2017)
Innlevert: 09.11.2016
Sendt: 09.11.2016
Besvart: 18.11.2016 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug V. Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Hvordan vil regjeringen utvikle et tilgjengelig og likeverdig helsetilbud til gravide, familier og barselkvinner jamfør vedtatte retningslinjer, veiledere og kvalitetskrav for jordmortjenesten, og er planlagt hjemmefødsel og følgetilbud med kvalifiserte fødselshjelpere et generelt tilbud til fødende kvinner i Norge?

Begrunnelse

Regjeringen har i sin tiltredelseserklæring varslet at de vil styrke den kommunale jordmortjenesten. Det har blitt vist til styrking av helsestasjonene og til stortingsmelding 26 (Nærhet og helhet). Det er viktig å understreke at hverken de frie midlene eller tilskuddsmidlene bidrar til å styrke jordmorkompetansen i helsestasjonene. Primærhelsemeldingen har ingen konkrete tiltak knyttet til å styrke jordmorkompetansen. Videre har det blitt debattert i Stortinget om hvordan fødselsomsorgen, herunder følgetjenesten har vært i en utvikling, uten at det har vært igangsatt konkrete tiltak. Hvem som har ansvaret for følgetjenesten eller hvorvidt det eksisterer et reelt tilbud som planlagte hjemmefødsler i Norge, er det et spørsmål det er behov for å belyse. Retningslinjer, veiledere og kvaliteteskrav innen svangerskap- og fødselsomsorg synes løsrevet fra de styrings- og finansieringshjul som skal bidra til utvikling og kvalitet i hele tjenesten.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er prisverdig at representanten tar opp et tema som jeg er svært opptatt av. Det er viktig å sikre god kvalitet i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i hele landet. Regjeringen har gjennom flere år styrket helsetjenestetilbudet til både barn og unge generelt og til gravide, barn og unge fra 0 til og med 19 år og deres familier gjennom satsning på helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er avsatt betydelig midler i kommunerammen til tjenesten i perioden 2014-2016 samt foreslått å styrke den ytterligere med 50 mill. kroner i 2017, til sammen 734,4 mill. 2017-kroner. I tillegg ble det gjennom budsjettforliket i 2016 opprettet et øremerket tilskudd til tjenesten på 100 mill. kroner som er foreslått videreført med 101,3 mill. kroner i 2017.

Representanten synes å mene at verken de frie midlene eller det øremerkete tilskuddet bidrar til å styrke jordmorkompetansen i helsestasjonene. Til dette vil jeg si at regjeringen har lagt til rette for at kommunene, som ansvarlig for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og tilbudet til ulike grupper, kan velge å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med den type kompetanse de ser mest behov for. Det er kommunene som kjenner sine innbyggere best, og midlene gir kommunene gode muligheter til å styrke for eksempel jordmorkompetansen dersom det er her skoen trykker mest.

Nasjonale faglige retningslinjer er viktige verktøy for helsepersonell i yrkesutøvelsen. De skal bidra til at helse- og omsorgstjenestene har god kvalitet, gjør riktige prioriteringer, ikke har uønsket variasjon i tjenestetilbudet, løser samhandlingsutfordringer og tilbyr helhetlige pasientforløp. Helsedirektoratet er ansvarlig for utarbeiding, publisering og implementering av faglige retningslinjer. Som representanten peker på, er det utviklet flere retningslinjer mv. på dette feltet de senere år. Jeg vil nevne veilederen om kvalitetskrav til fødselsomsorgen (2010), retningslinje for hjemmefødsel (2012), retningslinje for barselomsorgen (2014) og retningslinje for svangerskapsomsorgen; revisjon av tema avdekke vold (2014). Retningslinjene er del av et større prosjekt om å utvikle en helhetlig faglig retningslinje for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen som er en oppfølging av St. meld. nr. 12 (2008-2009) om en gledelig begivenhet.

Dette bringer meg over til spørsmålet om hjemmefødsel er et generelt tilbud til fødende kvinner i Norge, og om det eksisterer et reelt tilbud om planlagt hjemmefødsel. Offentlig fødselsomsorg er de regionale helseforetakenes ansvar. Kvinner i Norge har mulighet til å velge planlagt hjemmefødsel med jordmor, selv om dette ikke er en del av det offentlige tilbudet. Tilbud om hjemmefødsel gis i dag av privatpraktiserende jordmødre uten avtale med helseforetakene eller med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig at også dette tilbudet er trygt med klare rammer rundt, og helsemyndighetene har derfor utarbeidet faglige retningslinjer for hjemmefødselsvirksomhet.

Representanten spør også om følgetjenesten for gravide og fødende er et generelt tilbud. Følgetjeneste og beredskap for følgetjeneste har fra 1. januar 2010 vært de regionale helseforetakenes ansvar. Som anbefalt i St. meld. 12 skal følgetjeneste for gravide til fødested tilbys der reisevei til fødeinstitusjonen er én til halvannen time. Behovet vil variere med bla. kommunikasjonsforhold og hvor langt fødselen er kommet, og må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Sykehusene og kommunene må ha et tett samarbeid for at tilbudet skal oppleves som helhetlig og sammenhengende. I tråd med St. meld. 12 er det utviklet regionale, lokalt tilpassete planer for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, og det er etablert samarbeidsavtaler mellom helseforetak og kommuner, om bl.a. forebyggende helsetjenester og jordmortjenester. Kommuner og sykehus samarbeider derfor om beredskaps- og følgetjenester for dem som bor langt fra fødeinstitusjon.

Regjeringen er opptatt av at tjenestene skal ha nødvendig kompetanse. Dette gjelder både nivået på kompetansen, type kompetanse for å møte aktuelle pasient-/brukergrupper og problemstillinger, og god nok kapasitet i tjenestene. Regjeringen er også opptatt av flerfaglighet, samordning og tilgjengelighet i tjenestene. Arbeidsformer og samhandling med andre tjenester/tjenestenivåer må tilpasses lokale forhold. Jeg vet at for eksempel mange kommuner etter hvert har prøvd ut og lyktes med nye former for samarbeid. Som helse- og omsorgsminister er jeg opptatt av å gi kommuner og helseforetak gode rammebetingelser for å utøve det ansvaret de har for helse- og omsorgstjenester til sine innbyggere.