Skriftlig spørsmål fra Kåre Simensen (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:393 (2016-2017)
Innlevert: 14.12.2016
Sendt: 14.12.2016
Besvart: 19.12.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Kåre Simensen (A)

Spørsmål

Kåre Simensen (A): Ser statsråden behov for tiltak, eksempelvis i form av et amnesti, overfor gruppen av asylsøkere som har oppholdt seg i Norge i mer enn ti år, der Norge ikke har noen utleveringsavtale med opprinnelseslandet?

Begrunnelse

I en artikkel i Dagbladet 13. desember 2016 beskriver tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo situasjonen for en asylsøker fra Guinea som har vært bosatt i Alta siste 13 år.

Norge har ingen utleveringsavtale med Guinea, og asylsøkeren frykter for sitt liv hvis han drar tilbake. Den omtalte personen har nå levd over tredelen av sitt liv i Norge.

I den nevnte artikkelen klarte asylsøkeren å skaffe seg arbeid og livnære seg selv. Men fordi han mistet arbeidstillatelsen er han nå helt prisgitt økonomisk hjelp fra andre.

Samtidig frykter han for sitt liv hvis han reiser tilbake til opprinnelseslandet. Som omtalt i artikkelen har denne og andre asylsøkere vist at de kan forsørge seg selv hvis Norge gir dem arbeidstillatelse.

Flere av disse asylsøkerne har levd store deler av sitt liv i Norge, har lært seg norsk, og tatt kurs og gjennomført kompetansegivende tiltak slik at de står klar til å ta del i det norske samfunnet hvis de gis permanent oppholdstillatelse.

For gruppen av asylsøkere som har oppholdt seg i Norge mer enn ti år, og der Norge ikke har en utleveringsavtale med opprinnelseslandet, kan en løsning for dem som rammes være et amnesti, slik at de får tatt fatt på en normaltilværelse med arbeid og muligheter til å forsørge seg selv og stifte familie.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Personer som søker om beskyttelse (asyl) i Norge får en grundig vurdering av søknaden i to instanser, i medhold av Flyktningkonvensjonen og internasjonale menneskerettigheter. Dersom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) finner at søkeren ikke har behov for beskyttelse og det heller ikke er annet grunnlag for opphold, plikter søkeren å returnere til sitt hjemland.

Personer med avslag kan få både praktisk og økonomisk assistanse ved retur. Det forhold at Norge ikke har en returavtale med det aktuelle landet er på ingen måte avgjørende for hvorvidt en utlending kan returnere eller ikke.

Norge har en ordning som innebærer at det kan gis oppholdstillatelse dersom det foreligger praktiske hindringer for retur som utlendingen ikke selv rår over, jf. utlendingsforskriften § 8-7. I praksis viser det seg imidlertid at svært få, om noen, er ute av stand til å returnere til hjemlandet dersom de selv tar initiativ til dette. For saker som omfatter barn med lang botid er det gitt særskilte regler om at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt.

Dersom det faktum at noen velger ikke å rette seg etter lovlig fattede vedtak skulle medføre amnesti eller gi andre rettigheter i Norge, ville det undergrave asylsystemet og stride mot hensynet til rettferdighet og likhet for loven. Jeg mener dagens regelverk på en god måte balanserer hensynet til rettsikkerhet for personer uten oppholdstillatelse i Norge og hensynet til en konsekvent håndhevelse av utlendingsforvaltningens vedtak.