Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:451 (2016-2017)
Innlevert: 20.12.2016
Sendt: 21.12.2016
Besvart: 05.01.2017 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Hva er begrunnelsen for at statsråden/departementet har satt krav om at høy produktivitet og høy kapasitetsutnyttelse skal være prioritert framfor nærhet til barnets bosted når barn skal flyttes i barnevernet, og vil statsråden sette inn konkrete tiltak for å endre dagens praksis?

Begrunnelse

Tall fra Bufetat gjengitt i Stavanger Aftenblad 20.12.16 viser at av det totale antallet barn, 2694, som er plassert i statlige fosterhjem og statlige og private barnevernsinstitusjoner i 2015 så er 478 barn, 17, 7 % flyttet ut av sin region. Da er ikke lange flyttinger innad i egen region tatt med.
Det gjelder 14,5 % av barna i region vest, 17,6 % i region øst, 16,9 % i region Oslo, 17,5 % region sør, 21,1 % region midt, 22,1 % region nord.
Ifølge Stavanger Aftenblad 20.12.16 har Bufdir i et notat til departementet tatt opp problemet med mange lange flyttinger: "Direktoratet ønsker en dialog med departementet om hvilken kvalitet som er akseptabel knyttet til nærhet og hvilke krav til ledig kapasitet som skal danne grunnlaget for tilbudet. Høy produktivitet og høy kapasitetsutnyttelse har så langt vært prioritert fremfor nærhet til barnets bosted", skriver Bufdir i følge artikkelen.
I forbindelse med at "Ida- saken" eller "Glassjenta"- saken ble kjent, og også ble tatt opp i Stortinget, ble det erkjent at flytting langt vekk fra hjemstedet og nettverk hadde vært svært uheldig for "Ida". Slik flytting vil også være svært uheldig for mange andre barn.
Likevel har departementet i følge bufdir i nevnte artikkel satt konkrete måltall for kapasitetsutnyttelse og bevilgningene til bufdir har vært gitt i tråd med dette. Det betyr at målet er at så få institusjonsplasser som mulig til enhver tid skal stå tomme. I 2014 var kravet 92 prosent kapasitetsutnyttelse, i 2015 var kravet "høy kapasitetsutnyttelse" og i 2016 "kostnadseffektiv drift", iflg. artikkelen. Fortsatt oppgir Bufdirs direktør i samme artikkel at økonomien begrenser muligheten til å plassere barn nær deres hjemsted og at Bufetat har kuttet 1236 ansatte de fem siste årene. Direktøren legger til at det må opprettes flere institusjonsplasser om bosted i nærhet til familie og nettverk skal kunne oppnås for flere barn.
Spørsmålsstilleren mener Stortinget må få et klart svar fra statsråden på hva som skal være prioriteringen og hvordan prioriteringen skal nås. Etter Glassjenta- saken var det spørsmålsstillerens oppfatning at det var bred enighet om at flytting av barn over store avstander når dette ikke er gjort med begrunnelse i barnets beste ikke kan forsvares og at denne praksisen derfor må endres.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Jeg vil innledningsvis understreke at barnets beste alltid skal ligge til grunn for valg av institusjonsplass. Barnevernloven fastsetter at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for det enkelte barn. Barn som barnevernet har ansvaret for, skal gis stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Barn bør ikke flyttes uten at det er faglige grunner for det, og det skal i hvert enkelt tilfelle foretas en grundig vurdering av hvilken institusjon eller fosterhjem som er best egnet.
Det har gjennom mange år vært et viktig mål på institusjonsområdet å øke kvaliteten i tilbudet gjennom faglig spesialisering og et differensiert tilbud. Vi trenger et variert institusjonstilbud fordi barna har ulike behov. Institusjonsopphold kan være begrunnet i ulike former for omsorgssvikt og vansker, men felles for disse barna er at de ofte har behov for omfattende hjelp og støtte. Mange barn trenger derfor spesialiserte tilbud, slik at institusjonen må besitte særskilt kompetanse for å kunne tilby den oppfølging og behandling som er nødvendig.
Samtidig er institusjonstilbudet lite fordi det er relativt få barn som har behov for plass i barnevernsinstitusjon. Om lag 900 barn har per i dag behov for institusjonsplass fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Ved tildeling av anbud til ideelle og private barnevernsinstitusjoner i 2016 ble det lagt stor vekt på regionvis dekning, slik at flest mulig barn kan få et institusjonstilbud i nærområdet. For de mest spesialiserte institusjonstilbudene, med få barn på årsbasis, er det imidlertid krevende å kombinere med stor grad av nærhet til barnas bosted. God geografisk spredning av institusjonstilbudet er viktig, men det er ikke mulig å etablere spesialiserte institusjoner tilpasset alle de ulike målgrupper i nærheten av alle kommuner.
For mange barn vil nærhet til hjemstedet være viktig. Det samme vil gjelde for barnevernstjenesten, som lettere vil kunne følge opp barnet under institusjonsoppholdet med kortere avstander. Et tilgjengelig institusjonstilbud som ligger nærmere barnas hjemsted forutsetter økt kapasitet i institusjonsbarnevernet. Økt kapasitet vil bety at flere plasser blir stående tomme, i påvente av at det oppstår et plasseringsbehov. Dette har sammenheng med at barnevernsinstitusjoner ikke kan legges ned og bygges opp i takt med den løpende etterspørselen. Det tar tid å bygge opp fungerende tilbud og kompetansemiljø. Tomme plasser må finansieres gjennom økte bevilgninger til Bufetat.
Departementet stilte i tildelingsbrevet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for 2016 krav om høy utnyttelse av kapasiteten i statlige institusjoner. I tildelingsbrevet for 2017 er det ikke stilt konkrete krav, men Bufetat har imidlertid som alle andre tjenester gitte økonomiske rammer som etaten må holde seg innenfor. Det betyr at etaten må utnytte ressursene på en god måte. Det innebærer også begrensinger for muligheten til å ivareta hensynet til nærhet. Økonomiske rammer har betydning for tilbudet, men departementet legger til grunn at Bufetats ramme utnyttes slik at den enkelte plassering er forsvarlig og i tråd med barnevernslovens krav. Ved plassering i institusjon vil nærhet være ett av flere momenter i en forsvarlighetsvurdering.
Det har over flere år skjedd en tiltaksvridning fra institusjon til økt bruk av forsterkede fosterhjem. Dette har ført til at andelen av omsorgsplasseringer i institusjon er gått ned. Tiltaksvridningen har vært faglig begrunnet. De fleste barn er tjent med å vokse opp med den stabilitet og nærhet til sine omsorgsgivere som bare er mulig i en familie. Flere barn er plassert i statlige finansierte fosterhjem. Dette er noe av bakgrunnen for at bevilgningen til det statlige barnevernet i saldert budsjett er økt med 20 prosent fra 2013 til 2017.
Jeg ser at dagens system gir noen uheldige utslag. Tall fra Bufetat viser at barn som har behov for omfattende hjelp, opplever mange flyttinger, og at barn i mange tilfeller må flytte langt fra sitt hjemsted. Dette kan tyde på at nærhet blir svakere vektlagt enn det som er faglig ønskelig. Erfaringene fra Ida-saken viser også at det i enkelte tilfeller tas for lite hensyn til barnas egne ønsker og synspunkter. Det er løpende et behov for å vurdere etterspørselen og kapasiteten i institusjonsbarnevernet.
Regjeringen arbeider med en reform i barnevernet som blant annet inneholder forslag til endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune på institusjonsområdet. I dag er det det statlige barnevernet som avgjør hvilken institusjonsplass det enkelte barn skal få. Jeg ønsker et institusjonstilbud som er bedre tilpasset hvert enkelt barns behov og kommunenes etterspørsel. I departementets høringsnotat om reformen ble det foreslått at kommunen skal kunne velge mellom faglig egnede institusjonsplasser for det enkelte barn, blant annet fordi kommunene som oftest kjenner barnet og barnets behov best. Dette vil medføre at behovet for kapasitetsutnyttelse i statlige institusjoner i mindre grad vil påvirke valget av institusjonsplass i den enkelte sak. Høringsnotatet signaliserer en nærmere vurdering av organiseringen av de statlige institusjonene, og om det er behov for å skille Bufetats ansvar for å bistå kommunene når barn trenger institusjonsplass fra ansvaret for å drifte institusjoner. Tydelige roller er viktig, dersom Bufetat skal kunne tilpasse seg kommunenes ønsker om institusjonsplasser på en annen måte enn i dag. Videre ble det fremholdt i høringsnotatet at økt kommunalt finansieringsansvar gir kommunene sterkere insentiver til å prioritere forebygging, og større handlingsrom til å bygge opp lokale tilbud, slik at barn kan få nødvendig hjelp i sitt nærmiljø. Proposisjonen om en barnevernsreform legges frem for Stortinget våren 2017.
Barn og ungdom skal også gis bedre muligheter til medvirkning ved valg av institusjonsplass. Det skal utvikles tydeligere rutiner og retningslinjer for dette. Det er viktig at barnevernet lytter til barnet og sammen med barnet kartlegger relasjoner og betydningen av relasjonene, slik at det tas hensyn til dette ved valg av tiltak og i det videre tiltaksarbeidet.
Jeg viser også til NOU 2016:16 Forslag til ny barnevernslov, der utvalget har foreslått tiltak som skal styrke barns medvirkning. Utvalget har også foreslått en bestemmelse som tydeliggjør at flytting av barn etter omsorgsovertakelse i størst mulig grad skal unngås. NOUen om ny barnevernslov er på høring med frist i slutten av januar 2017.