Skriftlig spørsmål fra Anna Ljunggren (A) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:562 (2016-2017)
Innlevert: 24.01.2017
Sendt: 24.01.2017
Besvart: 01.02.2017 av klima- og miljøminister Vidar Helgesen

Anna Ljunggren (A)

Spørsmål

Anna Ljunggren (A): Våre verdensarvsteder er både et lokalt, nasjonal og internasjonal anliggende, og det er viktig at de forvaltes i tråd med Unescos verdensarvkonvensjonen. Vegaøyene ble i 2004 innlemmet som et verdensarvsted. På Vega er det nå aktuelt å etablere flere oppdrettsanlegg.
Kan statsråden redegjøre for hvordan oppdrettsnæring i og ved verdensarvområdet kan forenes med føringene for forvaltning av verdensarvstedet på Vega?

Begrunnelse

For å kunne regnes som en del av verdensarven, må området representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø og sammen med at verdensarvkonvensjonen er blant verdens mest utbredte miljøavtaler, legger dette tydelige føringer for hvordan et verdensarvområde skal forvaltes. Det er viktig at Unescos verdensarvkommisjons formål ivaretas i våre verdensarvsteder, ved å gi disse områdene spesiell beskyttelse. På grunn av sin universelle verdi må verdensarvstedene forvaltes bærekraftig for kommende generasjoner og hele menneskeheten. Norge har nylig undertegnet en seksårig samarbeidsavtale med Unescos rådgivende organer hvor målet er å styrke evne og kapasitet til å følge opp verdensarvkonvensjonen.

På Vega har verdensarvstatusen ført til optimisme, investeringer, stor økning i antall besøkende og oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. I innskrivingsteksten ble det anmodet om at nasjonalstaten skulle definere grensen mellom bevaring og bærekraftig utvikling med hensyn til havbruk, når kulturlandskapet Vegaøyan ble skrevet inn på Unescos verdensarvliste i 2004.

I 2016 ble rapporten «VEGAØYAN VERDENSARV – VISUELL KARAKTER» som er utarbeidet av Sweco Norges AS på oppdrag fra Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv, lagt fram. Rapporten tar utgangspunkt i at verdensarvområdet skal synliggjøre en fortelling som primært er basert på fiskerbondens bruk av de unike og særegne ressursene i området.

I overnevnte rapport er det omtalt at noen former for havbruk som tilpasser seg stedets naturlige forutsetninger, vil kunne være forenelig ved verdensarvlandskapets visuelle karakter. Sitat:

«Å tilpasse seg forholdene på stedet innebærer at man forelder en ressurs som naturlig finnes der. Samtidig vil måten denne bruken kommer til syne på være viktig. I tråd med verdensarvverdiene vil småskala virksomheter som setter et begrenset fysisk fotavtrykk være mer forenelig med verdensarvverdiene enn mer arealkrevende næring».

Vidar Helgesen (H)

Svar

Vidar Helgesen: Engasjement rundt vår verdensarv er av stor betydning. Verdensarvkonvensjonens muligheter og krav må utvikles og løses med god forankring lokalt og nasjonalt. Lokalsamfunnet på Vega har alltid vært en viktig og engasjert partner i forvaltningen av verdensarven.

I likhet med mange andre næringer er det en kjent sak at det også er knyttet miljøutfordringer til oppdrettsvirksomhet. Dette er miljøutfordringer som næring og forvaltning arbeider for å løse.

I verdensarvområder er de grunnleggende forpliktelsene som vertslandet påtar seg, å sikre at virksomhet og utvikling i området ikke forringer verdensarvverdiene som ligger til grunn for verdensarvstatusen. Kulturlandskapet Vegaøyan verdensarv er vurdert som så eksepsjonelt og universelt verdifullt at det skal beskyttes til nytte for hele menneskeheten.

Norge påtok seg denne forpliktelsen gjennom at Regjeringen, på oppfordring fra Vega, søkte om verdensarvstatus for Vegaøyan i 2003. Unescos verdensarvkomité ga området verdensarvstatus i 2004 etter å ha funnet at området hadde de nødvendige framstående kvalitetene, og at det forelå et nødvendig juridisk og forvaltningsmessig grunnlag i Norge for å kunne ta vare på verdiene for fremtiden.

Gode rammebetingelser for etablering og utvikling innenfor havbruksnæringen er en av flere viktige prioriteringer for denne Regjeringen. Pr i dag har ansvarlig regional myndighet søknader om etablering av to nye oppdrettsanlegg i verdensarvområdet til sluttbehandling. Parallelt med dette utarbeides det en interkommunal kystplan for Helgeland som skal være styrende for arealbruken i sjøområdene. Det pågår altså prosesser som legger strategiske føringer for forvaltningen av sjøområdene og for oppfølgingen av de internasjonale forpliktelsene Norge har påtatt seg.

I forbindelse med disse prosessene har først og fremst UNESCO, men også KLD, mottatt bekymringsmeldinger og klager på forvaltningen av verdensarvområdet. Klagerne gir uttrykk for sin bekymring knyttet til at etablering av mer oppdrett i Vegaøyan vil være til skade for verdensarvverdiene i kulturlandskapet.

Norge har en klar politisk ambisjon om at norske verdensarvområder skal utvikles som fyrtårn for den beste praksisen innenfor natur- og kulturminneforvaltning. Klima- og miljødepartementet har derfor tatt initiativ til en ekstern og uavhengig internasjonal vurdering av problemstillingene knyttet til havbruk. Unescos rådgivende fagorganer IUCN (International Union for Conservation of Nature) og ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) som formelt skal gi råd i verdensarvsaker, er invitert til en befaring på Vegaøyan. Denne befaringen vil bli gjennomført i løpet av februar, mens rapporten vil foreligge kort tid i etterkant.

Befaringen og rådgivernes rapport vil bidra til å klargjøre rammene for hva UNESCO vurderer som akseptabelt i denne typen verdensarvområde. Vi vil da ha et langt bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere om oppdrettsnæring i og ved området Vegaøyan verdensarv bør tillates.

Jeg vil derfor avvente rapporten fra Unescos rådgivende organer før jeg kan gå mer konkret inn på spørsmålet om og i hvilket omfang havbruk innenfor verdensarvområdet på Vega er forenelig med de verdier som begrunner verdensarvstatusen og som Norges forpliktelser springer ut i fra.