Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:587 (2016-2017) Innlevert: 31.01.2017 Sendt: 01.02.2017 Besvart: 07.02.2017 av barne- og likestillingsminister Solveig Horne
Olaug Vervik Bollestad (KrF): Flere rusinstitusjoner som tar imot ungdom med rusproblemer, opplever at økningen i egenandel for barnevernsvedtak om plass på institusjon har redusert andelen plasser som går til denne gruppen.Hva har veksten vært i egenandel siste ti år, og hvordan har utviklingen vært for institusjonsplasser på barnevernsvedtak for denne gruppen i samme periode?
Solveig Horne: I perioden 2007-2017 har den kommunale egenandelen for institusjonsplasseringer doblet seg når det korrigeres for prisvekst. Økningen skyldes at egenandelen i 2008, 2009, 2014 og 2015 ble økt mer enn forventet prisvekst. De andre årene er egenandelen kun prisjustert. I 2008 og 2009 ble egenandelen økt med henholdsvis 12 og 14 prosent, for å stimulere til vridning fra bruk av institusjon til bruk av fosterhjem og nærmiljøbaserte tiltak. I 2014 og 2015 ble egenandelene økt med henholdsvis 38 og 29 prosent, som oppfølging av Prop. 106 L (2012-2013) Endringer i barnevernloven. Stortinget vedtok at den kommunale egenbetalingen i større grad skal gjenspeile de ulike barnevernstiltakenes faktiske kostnad, og at kommunene derfor skal betale en tilnærmet lik andel av kostnadene ved ulike typer statlige tiltak. Egenandelen for institusjonsopphold ble i 2014 og 2015 dermed økt mer enn egenandelen for andre tiltak. Formålet var at dette skulle bidra til en mer effektiv bruk av barnevernets samlede ressurser. I tillegg skulle det gi kommunene bedre muligheter til å prioritere ressurser, vurdere alternative tiltak og tilpasse tjenestetilbudet til lokale behov. Kommunene ble kompensert for økningen i egenandelen gjennom en økning i rammetilskuddet. Det statlige barnevernet (Bufetat) har ansvar for institusjonstilbudet og skal, etter anmodning fra kommunen, bistå barneverntjenesten med egnet tiltak når et barn har behov for et tiltak utenfor hjemmet. Det er kommunen som avgjør om barnet har behov for en institusjonsplass, mens Bufetat avgjør hvilken konkret institusjonsplass som velges, herunder om det bør være en rusinstitusjon. Kommunen har imidlertid, gjennom sin utredning av barnet, ansvar for at det faglige grunnlaget for beslutningene er forsvarlig. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ikke kvalitetssikrede tall på antall barn i barnevernets rusinstitusjoner for årene før 2010, da dagens målgruppedifferensiering av institusjonene trådte i kraft. Ved utgangen av 2010 var det 98 barn og unge i rusinstitusjoner. I 2016 var antallet redusert med 5 prosent, til 93. I løpet av perioden har det imidlertid vært svingninger i bruken. Fra 2012 til 2013 økte antall barn med 15 prosent, mens det sank med henholdsvis 9 og 21 prosent i 2014 og 2015, før det igjen steg med 13 prosent. Jeg vil minne om at antall barn i denne gruppen er relativt lavt, slik at endringer på et fåtall barn gir relativt store utslag. Årene med størst reduksjon i antall barn i rusinstitusjoner sammenfaller med årene med størst vekst i egenandelen. I følge direktoratet kan det være en sammenheng mellom nedgangen i 2014 og 2015 og økning i egenandelen disse årene. Men som det fremgår i årsrapporten for 2015, kan noe av nedgangen også ha sin begrunnelse i at det jobbes godt forebyggende med denne gruppen barn og unge, blant annet gjennom bruk av forskningsbaserte hjelpetiltak. Mer forebygging og tidlig innsats er ønskede effekter av den økte egenandelen for institusjonsopphold. Et større økonomisk ansvar gir kommunene sterkere insentiver og økt handlingsrom til å ta i bruk tiltak som kan forebygge at barn og unge trenger tiltak utenfor hjemmet.